Gå direkte til innhold
Startsiden Sakstyper Regler om oppholdsretten til EØS-borgere

Regler om oppholdsretten til EØS-borgere

Her er en oversikt over reglene om EØS-borgeres rett til å jobbe, studere og bo i Norge.

På UDIs nettsider finner du praktisk informasjon om hvordan registreringsordningen for EØS-borgere fungerer.

Innhold
Historikk
Om oppholdsretten til EØS-borgere
Familiemedlemmer av EØS-borgere
Andre som kan ha oppholdsrett
Registreringsplikt og søknad om oppholdskort
Varig oppholdsrett
Utvisning

Historikk
I 1994 ble Norge medlem av Det Europeiske Økonomiske Samarbeidsområde (EØS). Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av EUs indre marked, hvor retten til fri bevegelse av arbeidskraft er en grunnleggende rettighet. Retten til fri bevegelse gjelder ikke bare arbeidstakere, men også selvstendig næringsdrivende, studenter og personer som bl.a. mottar tilstrekkelige faste periodiske ytelser eller som har tilstrekkelige egne midler.

I utlendingsloven av 1988 og utlendingsforskriften av 1990 var oppholdsretten gitt i form av en oppholdstillatelse etter søknad for EØS-borgerne og deres familiemedlemmer. Etter regelverket som gjaldt den gangen, var det ikke mulig å oppnå permanent oppholdsrett i Norge.

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/38/EF av 29. april 2004 er i norsk rett implementert i:
• utlendingsloven av 2008 kapittel 13 (eksternt nettsted) og
• utlendingsforskriften kapittel 19 (eksternt nettsted)

Dette er de viktigste endringene som følge av implementeringen av direktivet:
• Det er innført en registreringsordning for EØS-borgere, og systemet med utstedelse av oppholdstillatelser er samtidig fjernet.
• For tredjelandsborgere som omfattes av EØS-regelverket på grunn av familietilknytning til EØS-borgere er det innført en ordning med oppholdskort.
• Direktivet innførte også en ordning om varig oppholdsrett for EØS-borgere og deres familiemedlemmer.
• Endringene har også medført et styrket vern mot utvisning av EØS-borgere og deres familiemedlemmer.

Om oppholdsretten til EØS-borgere
EØS-borgere er personer som er statsborgere i et land som er medlem av EØS. Her omfatter «EØS-borgere» også EFTA-borgere, som er statsborgere i et land som er medlem av Det europeiske frihandelsforbund (EFTA-konvensjonen).

Inntil tre måneder
En EØS-borger har oppholdsrett i Norge i tre måneder, uten at personen må registrere seg. I enkelte tilfeller utvides denne oppholdsretten til seks måneder, men da må personen melde seg for politiet.

Oppholdsretten i inntil tre måneder er regulert i:
• utlendingsloven § 111 og
•  utlendingsforskriften §§ 19-9 til 19-11

Mer enn tre måneder
Dersom EØS-borgeren ønsker å oppholde seg i Norge i mer enn tre måneder, må personen registrere seg hos politiet og få et registreringsbevis (eksternt nettsted).

En EØS-borger faller inn under registreringsordningen dersom vedkommende er:
• arbeidstaker
• selvstendig næringsdrivende
• tjenesteyter
• selvforsørgende
• student

Det er nærmere regulert i utlendingsloven og utlendingsforskriften hva som skal til for å falle inn under disse gruppene og hvilke dokumentasjonskrav som gjelder. På nærmere bestemte vilkår kan en EØS-borger beholde sin oppholdsrett dersom vedkommende blir arbeidsledig eller midlertidig arbeidsufør.

Oppholdsretten utover tre måneder er regulert i:
• utlendingsloven § 112 og
• utlendingsforskriften §§ 19-12 til 19-13a

Familiemedlemmer av EØS -borgere
Familiemedlemmer har, på bestemte vilkår, oppholdsrett i Norge dersom de følger, eller gjenforenes med, EØS-borgeren i Norge. For å ha oppholdsrett må EØS-borgeren kunne forsørge familiemedlemmet. Det er også alderskrav til familiemedlemmet, som avhenger av relasjonen.

Med familiemedlem menes:
• ektefelle
• samboer
• slektning i direkte nedadstigende linje fra EØS-borgeren
• slektning i direkte nedadstigende linje fra EØS-borgerens ektefelle eller samboer
• slektning i direkte oppadstigende linje fra EØS-borgeren
• slektning i direkte oppadstigende linje fra EØS-borgerens ektefelle eller samboer.

Med «nedadstigende linje» menes for eksempel barn og barnebarn. Med «oppadstigende linje» menes for eksempel foreldre og besteforeldre.

En norsk borger anses først som en EØS-borger, dersom personen returnerer til Norge etter å ha utøvd retten til fri bevegelighet etter EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen. Det betyr at et familiemedlem av en norsk statsborger kun kan få oppholdsrett i Norge etter EØS-regelverket, hvis den norske statsborgeren, for eksempel, tidligere har arbeidet eller studert i et annet EØS-land. 

Det er noe ulike rettigheter avhengig av om vedkommende familiemedlem selv er borger av EØS/EFTA, eller om vedkommende er borger av et land utenfor EØS/EFTA (tredjeland). Ved skilsmisse, opphør av samboerskap eller død kan familiemedlemmet til EØS-borgeren på nærmere bestemte vilkår beholde sin oppholdsrett.

Det er nærmere regulert i utlendingsloven og utlendingsforskriften hva som skal til for å falle inn under disse gruppene og hvilke dokumentasjonskrav som gjelder.

Unntak fra oppholdsretten
EØS -borgere og deres familiemedlemmer har i enkelte tilfeller likevel ikke oppholdsrett dersom de blir en urimelig byrde for offentlige velferdsordninger.

Dette er regulert i:
• utlendingsloven § 111 og
• utlendingsforskriften § 19-10.

Andre som kan ha oppholdsrett
Enkelte tredjelandsborgere kan få oppholdsrett etter EØS-regelverket uten å være familiemedlem til en EØS -borger. Dette gjelder enkelte tjenesteytere og etablerere.

Dette er regulert i:
• utlendingsloven § 110 fjerde ledd og
• utlendingsforskriften § 19-18

Registreringsplikt og søknad om oppholdskort

Registreringsordningen
Dersom en person er statsborger av et EØS -land vil vedkommende falle inn under registreringsordningen, uavhengig av om vedkommende er her på selvstendig grunnlag etter EØS-regelverket, eller som familiemedlem til slik person. Vedkommende må registrere seg og få et registreringsbevis.

Dette er nærmere regulert i:
• utlendingsforskriften § 19-22

Søknad om oppholdskort
Dersom vedkommende ikke er statsborger av et EØS/EFTA-land, må vedkommende søke om oppholdskort. Normalt er det politiet som avgjør sakene, og utsteder registreringsbevis og oppholdskort. Hvis utlendingen ikke oppfyller vilkårene for oppholdsrett, vil politiet, eller annen utlendingsmyndighete, ikke utstede registreringsbevis eller oppholdskort. Det er ingen klageadgang hvis utlendingsmyndighetene kommer til at vilkårene for registrering eller oppholdskort ikke er oppfylt.

Søknad om oppholdskort er regulert i:
• utlendingsforskriften §§ 19-23 og 19-24

Varig oppholdsrett
EØS-borgere kan normalt få varig oppholdsrett etter fem års sammenhengende lovlig opphold i Norge.

Retten til å søke om varig oppholdsrett gjelder for:
• arbeidstaker
• selvstendig næringsdrivende
• tjenesteyter
• selvforsørgende
• student
• familiemedlemmer til de nevnte gruppene

EØS-borgere, og deres familiemedlemmer som selv er EØS-borgere, får varig oppholdsrett når de søker om, og oppfyller vilkårene, for slik rett. Det avgjørende er at EØS-borgeren og familiemedlemmer som selv er EØS-borgere i en sammenhengende periode på fem år har oppfylt vilkårene for oppholdsrett. Utenlandsopphold i denne perioden må være innenfor det som reguleres i utlendingsforskriften § 19-17.

Familiemedlemmer som ikke er EØS-borgere får varig oppholdskort når de etter søknad oppfyller vilkårene for en slik rett. Også her er det et vilkår at de i en sammenhengende periode på fem år har oppfylt vilkårene for oppholdsrett. Utenlandsopphold i denne perioden må være innenfor det som reguleres i utlendingsforskriften § 19-17. Det er et vilkår for slik rett at familiemedlemmet har bodd sammen med EØS-borgeren i fem år.

Varig oppholdsrett er regulert i:
• utlendingsloven §§ 115 og 116 og
• utlendingsforskriften §§19-17 til 19-21

Bortfall av varig oppholdsrett
Dersom en person som har fått varig oppholdsrett oppholder seg utenfor riket i mer enn to påfølgende år, mister personen den varige oppholdsretten.

Utvisning
Dersom en utlending utvises, må han forlate Norge. I tillegg innebærer en utvisning at vedkommende ilegges et forbud mot senere innreise. Det er straffbart å reise inn i Norge, dersom man er ilagt et innreiseforbud som følge av et endelig utvisningsvedtak. Innreiseforbudet regnes vanligvis fra det tidspunktet utlendingen forlater Norge. Utlendingen har ikke lenger oppholdsrett når et vedtak om utvisning er endelig.

Når kan en EØS-borger utvises?
Utlendinger som omfattes av EØS-avtalen kan kun utvises hvis hensynet til den offentlige orden eller sikkerhet tilsier det. Som for eksempel at utlendingen utgjør en tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Begrepet «offentlig orden» dekker i hovedsak bekjempelse av kriminalitet og annen adferd som anses å være i strid med tradisjonelle moralnormer.

Norge har en skjønnsmargin når det gjelder å fastlegge det nærmere innholdet i disse vilkårene. Dette følger av:
• EF-domstolens avgjørelse 04.12.1974, Yvonne van Duyn mot Storbritannia, avsnitt 18 og
• Høyesteretts dom Rt-2009-705, avsnitt 45 (ekstern lenke)

Det er et vilkår at det hos personen som vurderes utvist foreligger, eller må antas å foreligge, personlige forhold som innebærer en virkelig og umiddelbar trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Det må derfor foretas en konkret og individuell vurdering av hvor stor sannsynlighet det er for at utlendingen i fremtiden vil begå tilsvarende forbrytelse som vedkommende er ilagt straff for. Hvilket krav som må oppstilles til graden av sannsynlighet for ny tilsvarende forbrytelse vil avhenge av hvor alvorlig det aktuelle forholdet er. Høyesteretts dom Rt-2009-705 avsnittene 45-48 sier noe mer om dette.

Utvisning av utlendinger som omfattes av EØS-avtalen er regulert i:
• utlendingslovens §§ 122-124 og
• utlendingsforskriften §§19-29 og 19-30.

Utvisning ved varig oppholdsrett
Personer som fyller vilkårene for varig oppholdsrett, kan ikke utvises med mindre tungtveiende hensyn til offentlig orden tilsier det. En EØS-borger som har oppholdt seg ti år i riket kan ikke utvises, med mindre det er tvingende nødvendig av hensynet til den offentlige sikkerhet.

Forholdsmessighetsvurderingen
Utvisning kan ikke besluttes dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket utgjør et uforholdsmessig tiltak ovenfor utlendingen selv eller familiemedlemmene.

Innreiseforbudets lengde
Innreiseforbud skal begrenses til det som er nødvendig ut i fra hensynet til offentlig orden eller sikkerhet. Innreiseforbudets varighet beror på en konkret vurdering av hva som er nødvendig ut fra offentlig orden eller sikkerhet.

På www.udiregelverk.no kan du lese mer om vurderingen av innreiseforbudets lengde her:
• UDI har i rundskriv RS 2010-022 gitt nærmere retningslinjer for fastsettelse av innreiseforbudet
• Utlendingsforskriften § 14-2 om innreiseforbudets varighet får anvendelse i saker om utvisning etter EØS-regelverket. Dette fremgår av Høyesteretts dom Rt-2009-705, avsnittene 54-56.

Oppdatert: 20.10.2015