Med virkning fra 1994 ble Norge medlem av Det Europeiske Økonomiske Samarbeidsområde (EØS). EØS-avtalen fastlegger formålet og prinsippene for samarbeidet og gir bestemmelser om EØS-organene. Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av EUs indre marked, hvor retten til fri bevegelse av arbeidskraft er en av de grunnleggende rettighetene.
I 2004 ble EU/EØS utvidet med 10 nye medlemsland; Polen, Tsjekkia, Ungarn, Estland, Latvia, Litauen, Slovakia, Slovenia, Kypros og Malta. Den 1. august 2007 trådte EØS-utvidelsesavtalen for Bulgaria og Romania i kraft.
Overgangsreglene for landene som ble medlem i EØS i 2004 ble videreført til 1. mai 2009. For Bulgaria og Romania er overgangsreglene videreført til 1. januar 2012. De vurderes årlig.
Fri bevegelse innebærer i prinsippet at EØS-borgere kan bevege seg fritt mellom EØS-landene. Dette betyr at all forskjellsbehandling av arbeidstakere på grunn av statsborgerskap skal avskaffes når det gjelder sysselsetting, lønn og andre arbeidsvilkår. Tidligere arbeidstakere gis også, på nærmere vilkår, rett til fortsatt opphold etter avsluttet yrkesaktivitet.
Prinsippet om fri bevegelse gjelder så vel arbeidstakere som selvstendige næringsdrivende, studenter og personer som bl.a. oppebærer tilstrekkelige faste periodiske ytelser eller som har tilstrekkelige egne midler. I tillegg innebærer prinsippet om fri bevegelse at EØS-borgeres familiemedlemmer, uansett statsborgerskap, i mange tilfeller kan få en utvidet og enklere adgang til opphold og arbeid enn det som følger av ordinære familieinnvandringsregler.
I utlendingsloven kapittel 13 og utlendingsforskriften kapittel 19 er det gitt særlige regler for utlendinger som omfattes av EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen. Nedenfor gjøres det i hovedsak bare rede for det som fremgår av selve loven (ikke uttømmende).
Oppholdsrett
Av lovens § 109 følger det bl.a. at oppholdsrett etter kapittel 13 gir rett til å ta opphold og arbeid eller drive ervervsvirksomhet i hele riket med mindre det er fastsatt begrensninger i samsvar med regler gitt i eller i medhold av loven. Oppholdsrett er ikke til hinder for oppholdstillatelse etter lovens alminnelige bestemmelser.
I følge lovens § 110 omfattes borgere av EØS-avtalen (EØS-borgere) og familiemedlemmer som følger eller gjenforenes med EØS-borger mv. av bestemmelsene i kapittel 13. Med familiemedlem menes i § 110 ektefelle, samboer med dokumentert varig tilknytning til EØS-borgeren og på visse vilkår slektning i direkte opp- eller nedstigende linje fra en EØS-borger eller fra ektefelle/samboer som nevnt. Andre familiemedlemmer kan omfattes, jf. forskriften.
En EØS-borger som har gyldig identitetskort eller pass har i medhold av utlendingsloven § 111 oppholdsrett i inntil tre måneder, eller seks måneder dersom utlendingen er arbeidssøkende (og i særlige tilfeller også utover seks måneder). Forutsetningen er at vedkommende ikke blir en urimelig byrde for offentlige velferdsordninger. Tilsvarende gjelder for medfølgende mv. familiemedlem som ikke er EØS-borger.
Videre har en EØS-borger oppholdsrett utover tre måneder i medhold av lovens § 112 så lenge vedkommende er arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende. På nærmere bestemte vilkår har også tjenesteyter, person med tilstrekkelige midler til forsørgelse eller student oppholdsrett. En utlending som opphører å være arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende kan på nærmere bestemte vilkår likevel bevare statusen som arbeidstaker.
Av lovens § 113 fremgår at EØS-borger som er familiemedlem (nærmere definert) og følger eller gjenforenes med EØS-borger med oppholdsrett etter § 112 første ledd har rett til å oppholde seg i riket så lenge EØS-borgerens oppholdsrett består. På nærmere bestemte vilkår bevarer familiemedlemmet oppholdsretten ved EØS-borgerens død eller skilsmisse mv.
Lovens § 117 første ledd bestemmer at en EØS-borger som oppholder seg i riket etter § 112 eller § 113 i mer enn tre måneder skal registrere seg innen tre måneder fra innreisedatoen. Når dokumentasjon som nevnt i annet og tredje ledd fremlegges utstedes et registreringsbevis.
I lovens § 114 er det gitt regler om oppholdsrett i mer enn tre måneder for familiemedlemmer og andre utlendinger som ikke er EØS-borgere. Bl.a. er i § 113 første og annet ledd gitt tilsvarende anvendelse for en rekke (nære) familiemedlemmer som ikke er EØS-borgere. Videre reguleres spørsmålet om oppholdsrett ved EØS-borgerens død eller skilsmisse mv.
Etter lovens § 118 første ledd plikter en utlending som oppholder seg i riket etter § 114 i mer enn tre måneder å anskaffe oppholdskort (søknadsfrist tre måneder fra innreisedatoen). Oppholdskortet er normalt gyldig i fem år. Opphørsregler gjelder ved utenlandsopphold.
Lovens §§ 115 og 116 regulerer spørsmålet om varig oppholdsrett for henholdsvis EØS-borgere samt deres familiemedlemmer og familiemedlemmer som ikke er EØS-borgere:
En EØS-borger som etter §§ 112 og 113 har hatt sammenhengende lovlig opphold i riket i fem år får varig oppholdsrett i medhold av lovens § 115. Denne oppholdsretten bortfaller ved mer enn to påfølgende års opphold utenfor riket. Videre får EØS-borger med opphold som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende på nærmere bestemte vilkår varig oppholdsrett selv om vedkommende ikke fyller kravet til sammenhengende opphold. EØS-borger som er familiemedlem og bor sammen med person som nevnt i annet ledd (f.eks. en som har blitt varig arbeidsufør etter mer enn to års sammenhengende opphold i riket), får varig oppholdsrett på det tidspunkt varig oppholdsrett etter annet ledd inntrer. EØS-borger som er familiemedlem får på nærmere bestemte vilkår varig oppholdsrett ved EØS-borgerens død selv om avdøde ikke hadde varig oppholdsrett etter første og annet ledd.
Lovens § 116 regulerer i hvilke tilfeller familiemedlem som ikke er EØS-borger får varig oppholdsrett. Bl.a. får familiemedlem som har bodd sammen med en EØS-borger og hatt sammenhengende lovlig opphold i riket i fem år, varig oppholdsrett..
Av lovens § 119 første ledd følger at en EØS-borger som oppholder seg i riket etter § 115 gis varig oppholdsbevis etter søknad. Videre følger det av § 119 annet ledd at en utlending som oppholder seg i riket etter § 116 gis varig oppholdskort etter søknad. Søknadsfrister gjelder.
Lovens § 120 første ledd bestemmer at en utlending som ellers fyller vilkårene for oppholdsrett etter kapittel 13, ikke har slik rett dersom det foreligger omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen adgang til opphold i riket etter andre bestemmelser i loven. Det samme gjelder dersom utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning. I slike tilfeller kan oppholdskort mv. tilbakekalles.
Bortvisning og utvisning
Utlendinger omfattet av EØS-avtalen har et utvidet vern mot bortvisning og utvisning sammenlignet med utlendinger som kun omfattes av lovens alminnelige bestemmelser.
Etter lovens § 121 kan EØS-borgere og deres familiemedlemmer bortvises når a) de ikke viser gyldig pass eller annet godkjent reisedokument eller visum når dette er nødvendig, b) de reiser inn uten rett til innreise, oppholdsrett eller varig oppholdsrett etter §§ 111-116 og de heller ikke har rett til innreise eller oppholdstillatelse etter lovens alminnelige bestemmelser, eller c) det foreligger forhold som gir grunnlag for bortvisning.
Av lovens § 122 første ledd følger at en utlending med oppholdsrett etter §§ 111, 112, 113 eller 114 kan utvises når hensynet til offentlig orden eller sikkerhet tilsier det. Det er et vilkår for utvisning at det hos utlendingen foreligger, eller må antas å foreligge, personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. I forskriftens § 19-29 første ledd er det presisert at bortvisning eller utvisning av hensyn til offentlig orden eller sikkerhet, jf. lovens § 121 og § 122 første ledd, bare kan være begrunnet i utlendingens personlige forhold og kan bare skje dersom det er adgang til sanksjoner mot norske borgere for tilsvarende forhold. Tidligere straffedommer kan ikke alene gi grunnlag for bortvisning eller utvisning. I § 19-29 tredje ledd er det gitt eksempler på når utvisning mv. av hensyn til offentlig orden eller sikkerhet kan skje.
En utlending kan etter annet ledd likevel ikke utvises i medhold av § 122 første ledd når utlendingen a) har varig oppholdsrett etter §§ 115 eller 116, med mindre tungtveiende hensyn til offentlig orden eller sikkerhet tilsier det, b) er EØS-borger som har oppholdt seg ti år i riket, med mindre det er tvingende nødvendig av hensyn til offentlig sikkerhet, eller c) er EØS-borger som er mindreårig, med mindre det er tvingende nødvendig av hensyn til offentlig sikkerhet (utvisning kan likevel skje hvis det er nødvendig for å ivareta hensynet til barnets beste). Av lovens § 122 tredje ledd fremgår det at en utlending som bl.a. selv har overtrådt straffeloven §§ 147 a eller 147 b kan utvises uavhengig av annet ledd.
Etter lovens § 122 siste ledd besluttes utvisning ikke dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket, vil utgjøre et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene.
Av lovens § 123 følger at en utlending med oppholdsrett etter § 111 kan utvises når det er nødvendig av hensyn til folkehelsen og myndighetene har iverksatt beskyttelsestiltak overfor egne borgere.
Lovens § 124 første og annet ledd gir regler om innreiseforbudets varighet og søknad om opphevelse av innreiseforbud. Bl.a. kan innreiseforbudet gjøres tidsbegrenset eller varig.
Sist oppdatert 01.01.10