Utvisning av tredjelandsborgere (borgere av land utenfor EU/EØS-samarbeidet) er regulert i utlendingsloven kapittel 8 og utlendingsforskriften kapittel 14.
Det som skiller utvisning vesentlig fra andre vedtak etter utlendingsloven er at utlendingen, i tillegg til å måtte forlate Norge hvis vedkommende er her, ilegges et forbud mot (senere) innreise. Innreiseforbudet regnes vanligvis fra det tidspunktet utlendingen forlater Norge. En eventuell tillatelse til opphold opphører å gjelde når et vedtak om utvisning er endelig.
Utvisning er den strengeste av utlendingslovens sivilrettslige reaksjonsformer. Et viktig formål er å verne samfunnet mot kriminelt belastede utlendinger. Videre taler kontrollhensyn mv. for utvisning ved grov eller gjentatt overtredelse av bestemmelser i utlendingsloven. For myndighetene er det viktig å sende signaler til utlendinger om at lovovertredelser kan få negative følger for deres opphold i og adgang til Norge (allmennprevensjon).
De mest aktuelle av utvisningsgrunnlagene i lovens §§ 66-68 er ilagt straff eller særreaksjon samt grov eller gjentatt overtredelse av bestemmelser i utlendingsloven (samt unndragelse fra gjennomføring av vedtak som innebærer plikt til å forlate riket).
Typiske overtredelser av utlendingslovens bestemmelser vil være ulovlig opphold/arbeid og/eller bevisst uriktige opplysninger om forhold av vesentlig betydning for utlendingssaken.
Utvisning på grunnlag av straff/særreaksjon (ilagt i Norge eller i utlandet) forutsetter som hovedregel at det/de straffbare forhold kan medføre fengselsstraff av en viss lengde. Det er med andre ord strafferammen som er relevant her, og ikke den konkrete straffutmålingen:
-Utlending som fikk permanent oppholdstillatelse før den straffbare handlingen ble begått, kan utvises hvis forholdet (etter norsk lov) kan føre til fengselsstraff i to år eller mer.
-Utlending som fikk midlertidig oppholdstillatelse før den straffbare handlingen ble begått, eller utlending som fikk permanent oppholdstillatelse etter at den straffbare handlingen ble begått, kan utvises hvis forholdet (etter norsk lov) kan føre til fengselsstraff i mer enn ett år.
-Utlending med midlertidig oppholdstillatelse kan dessuten utvises uavhengig av strafferammen hvis straff/særreaksjon ilagt i Norge gjelder brudd på nærmere oppregnede bestemmelser i straffeloven (bl.a. bæring av kniv på offentlig sted, brudd på oppholdsforbud mv., legemsfornærmelse, uaktsom legemsbeskadigelse).
-Utlending uten midlertidig oppholdstillatelse, eller utlending som fikk midlertidig oppholdstillatelse etter at den straffbare handlingen ble begått, kan utvises hvis forholdet (etter norsk lov) kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder eller utlendingen flere ganger i løpet av de siste tre år er ilagt fengselsstraff i Norge.
Lovens oppstiller i tillegg frister for å fatte utvisningsvedtak i en del tilfeller. Når straffen er ilagt i utlandet må UDIs utvisningsvedtak alltid fattes innen fem år etter ilagt straff eller avsluttet soning. Når straffen er ilagt i Norge, og utlendingen enten fikk midlertidig oppholdstillatelse før den straffbare handlingen ble begått eller har permanent oppholdstillatelse, må UDIs utvisningsvedtak fattes innen ett år etter ilagt straff eller avsluttet soning (med mindre grunnlaget er brudd på nærmere oppregnede bestemmelser i straffeloven).
Utvisning kan også skje når en administrativ myndighet i et land som deltar i Schengen-samarbeidet, har truffet endelig avgjørelse om bortvisning eller utvisning av utlendingen på grunn av manglende overholdelse av landets bestemmelser om utlendingers innreise eller opphold. Videre kan utvisning skje når grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig eller på grunn av overtredelse av straffelovens bestemmelser mot terrorvirksomhet.
Forholdsmessighetsvurderingen
Etter lovens § 70 skal det foretas en forholdsmessighetsvurdering (hvis det er utvisningsgrunnlag). Her plikter utlendingsmyndighetene å veie forholdets alvor mot utlendingens tilknytning til riket, og vurdere om utvisning dette tatt i betraktning vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene.
Utgangspunktet er at jo alvorligere overtredelsen er, desto mer kreves det før et vedtak om utvisning kan anses som et uforholdsmessig tiltak. Som alvorlige forbrytelser regnes bl.a. brudd på straffelovens narkotikabestemmelser samt krenkelser av de straffebud som er satt til å verne liv og helse. Både strafferammen, den konkret utmålte straffen, og om det foreligger eventuelle tidligere/gjentatte overtredelser, er sentrale momenter ved bedømmelsen av forholdets alvor. Ved grov eller gjentatt overtredelse av bestemmelser i utlendingsloven vil forholdets alvor bl.a. bero på lengden av ulovlig opphold, omfanget av ulovlig arbeid eller hvor aktivt utlendingen har opptrådt med hensyn til å gi og opprettholde uriktige opplysninger. Også her er tidligere/gjentatte overtredelser sentrale momenter.
Når det gjelder utlendingens tilknytning til riket, tas det bl.a. hensyn til utlendingens oppholdsgrunnlag og om oppholdet har vært lovlig, ankomstalder, oppholdstid og graden av integrering i Norge. I henhold til forvaltningspraksis, støttet av rettspraksis, kan den personlige tilknytningen til Norge ikke tillegges særlig vekt når utlendingen har kommet til Norge (fått permanent oppholdstillatelse) i voksen alder og har begått alvorlige forbrytelser.
Tilknytningsforholdet til eget opprinnelsesland har også betydning. Momenter her kan være utlendingens alder da han forlot hjemlandet og senere kontakt med hjemlandet, kjennskap til sitt opprinnelige språk og om nær familie bor i hjemlandet. Vedkommendes helsesituasjon kan også tillegges vekt, men vil bare helt unntaksvis kunne være utslagsgivende.
Dersom utlendingens nærmeste familiemedlemmer (typisk ektefelle og barn) er bosatt i Norge, må det vurderes hvor hardt en utvisning av utlendingen vil ramme dem så vel som utlendingen selv. Normale belastninger er ikke nok til å konstatere uforholdsmessig tiltak. Ved alvorlig kriminalitet vil som regel ikke hensynet til utlendingen selv være avgjørende. Det er av betydning hvorvidt det er mulig for familien å flytte til den utvistes hjemland eller om kontakt kan opprettholdes på annen måte, f.eks. gjennom besøk eller per telefon. Ektefellens opprinnelse og tilknytningsforhold til Norge vil også være relevant. Videre er det av betydning hvilke omstendigheter familielivet er etablert under, for eksempel om det er etablert etter mottatt forhåndsvarsel om utvisning eller under urettmessig opphold i riket.
I følge forskriftens § 14-1 første ledd skal en utlending med mindre enn to års ulovlig opphold i riket, og som har utøvd eller skal utøve familieliv av et visst omfang med barn i Norge (og vilkårene for familiegjenforening er oppfylt), som hovedregel ikke utvises på dette grunnlaget. I annet og tredje ledd er det gjort modifikasjoner i og unntak fra denne hovedregelen. Blant annet gjelder ikke hovedregelen om unnlatt utvisning når det ikke er uforholdsmessig å forutsette at familielivet kan videreføres i et annet land enn Norge.
Lovens § 71 annet ledd fastsetter at innreiseforbudet kan gjøres varig eller tidsbegrenset, men ikke for kortere tidsrom enn to år. I forskriftens § 14-2 første ledd er det presisert at innreiseforbudet etter en konkret helhetsvurdering kan settes til to år, fem år eller varig. Videre er det i § 14-2 annet ledd tatt inn en hovedregel om tidsbegrensning av innreiseforbudet der utlendingen gjennom lengre tid kort sagt har utøvd og fortsatt skal utøve familieliv med et visst omfang med barn i Norge. Men i følge § 14-2 tredje ledd kan det etter en konkret helhetsvurdering likevel være grunnlag for varig innreiseforbud ut fra nærmere oppregnede forhold, og etter § 14-2 fjerde ledd kan kort sagt avbrudd i familielivet med barnet tillegges vekt ved vurderingen av innreiseforbudets varighet.
Opphevelse av innreiseforbud
Innreiseforbudet kan etter søknad oppheves dersom nye omstendigheter tilsier det, jf. lovens § 71 annet ledd. Dersom særskilte omstendigheter foreligger, kan den som er utvist etter søknad få adgang til riket for kortvarig besøk selv om innreiseforbudet ikke oppheves, men som regel ikke før to år er gått fra utreisen.
Etter den tidligere utlendingsloven § 29 fjerde ledd har det i praksis bare rent unntaksvis vært aktuelt å gi en utvist adgang til riket før innreiseforbudets utløp. Et generelt utgangspunkt for vurderingen har vært at det må ha oppstått en vesentlig endret situasjon i forhold til hva som ble lagt til grunn da utvisningsvedtaket ble truffet og innreiseforbudets varighet bestemt, og det er av vesentlig betydning om den endrede situasjonen skyldes forhold utlendingen og hans familie ikke har innflytelse over.
Sist oppdatert 01.01.10