Tilbakekall av statsborgerskap

Skrevet i: Saksavdeling 5, som har fagansvar for tilbakekall statsborgerskap og opphørssaker.

1. Innledning

Denne praksisbeskrivelsen er ment å gi en oversikt over UNEs praksis på tilbakekall av statsborgerskap etter at det kom nye regler for dette 15.01.2020.  Først finner man en kort redegjørelse for bakgrunnen for lovendringen. Så kommer det litt statistikk om behandlete saker og utfall. Deretter går notatet inn på hvilke sakstyper som går inn under grunnlaget for tilbakekall og hvilke momenter har blitt lagt vekt på i forholdsmessighetsvurderingen. Avslutningsvis sier notatet noe om tilbakekall av statsborgerskap hos barn og hvilke følger et vedtak av tilbakekall kan ha.

Notatet er primært ment å brukes av saksbehandlere, nemndledere og nemndmedlemmer i forbindelse med at det avholdes nemndmøter i porteføljen. Advokater vil også kunne ha nytte av notatet.

2. Bakgrunn

Stortinget fattet vedtak 09.05.2017, hvor de ba regjeringen fremme forslag om å endre statsborgerloven slik at tilbakekall av statsborgerskap skulle skje ved dom. Det vil si at domstolen skulle beslutte tilbakekall av statsborgerskap uten at UDI eller UNE hadde vurdert saken først. Stortinget ba også regjeringen om å foreslå nødvendige lovendringer for å hindre at barn og barnebarn skulle miste statsborgerskapet som følge av feil begått av foreldre eller besteforeldre.

Bakgrunnen var at flertallet i Stortinget oppfattet at noen tilbakekallsvedtak ga urimelige konsekvenser for personer som hadde sterk tilknytning til Norge og var godt integrert. Dette særlig i lys av en konkret sak i media. De mente at rettssikkerheten burde bli styrket, og at behandling i domstolene ville gi bedre rettssikkerhet enn behandling i UDI og UNE. Stortingets forslag ble sendt på høring høsten 2018, og mange instanser kom med innspill.

Høsten 2019 kom regjeringen med et alternativt forslag. Basert på innspillene i høringen foreslo den i stedet å videreføre og styrke dagens ordning med forvaltningsbehandling av disse sakene (det vil si behandling i UDI og UNE). Regjeringen viste til at forslaget om domstolsbehandling i første instans ble møtt med sterk prinsipiell motstand fra de sentrale aktørene i justissektoren.

Regjeringen foreslo blant annet å innføre fri rettshjelp og obligatorisk nemndmøte med personlig fremmøte i UNE. I tillegg foreslo regjeringen at man i alle slike saker vurderer forholdsmessighet. Det vil si at man må veie forholdene som taler for tilbakekall opp mot hensynet til personen selv og de nærmeste familiemedlemmene. Her må man både se på de uriktige opplysningene som er gitt i saken, og grovheten rundt dette, men også personens tilknytning til Norge gjennom botid og integrering.

Regjeringen foreslo også endringer i statsborgerloven § 26 som presiserer at barn som hovedregel ikke skal miste sitt norske statsborgerskap som følge av feil som deres foreldre eller besteforeldre har gjort.

Regjeringens forslag ble vedtatt av Stortinget i desember 2019, og endringene trådte i kraft 15.01.2020. Se Prop. 141 L (2018–2019) for en fullstendig oversikt over lovendringene. 15.12.2020 kom Kunnskapsdepartementet med en instruks til UDI om tolkningen av statsborgerloven § 26, se F-07-20 Instruks om tolkning av statsborgerloven § 26 – tilbakekall av statsborgerskap på grunn av uriktige opplysninger.

3. Statistikk

Periode: 15.01.2020 – 06.12.2023

UNE har ferdigbehandlet 212 saker, hvorav 182 klagesaker og 30 omgjøringsanmodninger, som gjaldt tilbakekall av statsborgerskap fra det nye regelverket ble innført og fram til 06.12.2023.

I 127 av disse klagesakene har UNE opprettholdt UDIs vedtak om tilbakekall av statsborgerskap. Tallene viser videre at 55 saker har blitt omgjort i UNE med det utfallet at personene har fått beholde statsborgerskapet.

I 50 saker der tilbakekall av statsborgerskap har blitt oppretthold vil utlendingene få nye oppholdstillatelser i Norge etter å ha fått tilbakekalt statsborgerskapet. Av de 182 klagesakene UNE har hatt til behandling, hadde 81 også en tilhørende utvisningssak. 

4. Objektive vilkår for tilbakekall

I vurderingen av tilbakekall av statsborgerskap må man først ta stilling til om de objektive vilkårene er oppfylt. Statsborgerloven § 26 annet ledd omhandler tilbakekall på grunn av uriktige opplysninger og lyder slik:

«Et vedtak om statsborgerskap kan tilbakekalles dersom søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket.»

De uriktige opplysningene må være gitt eller holdt tilbake av den som søker om norsk statsborgerskap og oppholdstillatelse. Søkeren må også ha handlet «mot bedre vitende» som gjør at skyldkravet i disse saken er forsett.

Videre må de uriktige opplysningene eller fortielsene ha hatt vesentlig betydning for vedtaket om å gi norsk statsborgerskap. Spørsmålet som bør stilles i denne sammenheng er hva norske myndigheter ville ha gjort dersom de hadde visst at søkeren ga uriktige opplysninger i forbindelse med søknad om norsk statsborgerskap og ved søknad om den opprinnelige oppholdstillatelsen. I de fleste sakene har UNE kommet frem til at det å oppgi uriktige opplysninger om identitet eller tilbakeholde opplysninger om søknader i en annen identitet er vesentlige både for vedtak om statsborgerskap og innvilgelse av den opprinnelige tillatelsen. 

Beviskravet i disse sakene er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Dette betyr at det må være mer enn 50% sannsynlig at klageren ga uriktige opplysninger eller fortiet forhold som var vesentlig for behandling av saken. UNE har bevisbyrden i disse sakene, som betyr at UNE har ansvaret for å påvise at dette er tilfelle.

5. De viktigste sakstypene

5.1 Uriktig identitet 

Sakene som gjelder uriktig identitet, utgjør den største andelen blant sakene om tilbakekall av statsborgerskap. Uavhengig av hvilket land personen har oppgitt å komme fra, har disse sakene noen helt generelle fellestrekk. I all hovedsak har personene kommet som asylsøkere som på uriktig grunnlag har knyttet seg til et konfliktområde, for eksempel ved å oppgi et annet statsborgerskap enn deres faktiske. På denne måten har de fått beskyttelse i Norge, og senere norsk statsborgerskap. Dette innebærer at opplysningene om selve asylgrunnlaget også må anses å være uriktige.

Ved vurderingen av om det foreligger sannsynlighetsovervekt for at personen har oppgitt uriktig identitet, er det ikke et krav om å fastslå hva som er personens rette identitet.

Under redegjøres noe mer detaljert om hva som kjennetegner de sakstypene som forekommer hyppigst, og hva som generelt har blitt vektlagt i vurderingene.

5.1.1 Somalia/Djibouti

UNE har til nå behandlet en rekke saker hvor nemnda har konkludert med at personene har gitt uriktige opplysninger om sitt hjemsted i Somalia. I de fleste sakene peker informasjonen mot Djibouti, men det kan også være personer som viser seg å ha tilhørighet i en annen del av Somalia. Fellestrekket er at de knytter seg til et område i Sør- eller Sentral-Somalia, som sammenholdt med blant annet sosial status og det opplyste asylgrunnlaget, tilsa at de ville få en oppholdstillatelse etter utlendingsforvaltningens praksis på tidspunktet personene søkte asyl.

Somalia er ikke et dokumentsamfunn og det kan ikke forventes at personer herfra kan legge frem id-dokumenter med god notoritet. I mangel på konkrete bevis er disse sakene derfor ofte basert på en rekke momenter som til sammen sier noe om sannsynligheten for at personen bevisst har oppgitt uriktige opplysninger om identitet eller ikke. Utover rent personalia omfatter identitet i disse sakene også klan, hjemsted, familienettverk, etnisitet, språkkunnskaper og så videre.

Manglende kunnskap om hjemsted og klan, motstrid i forklaringene og lite troverdig reiserute er viktige momenter i sakene. Videre er vurderingene ofte basert på opplysninger fra Facebook, valutatransaksjoner, opplysninger fra familiemedlemmers saker, reisevirksomhet (ofte belyst gjennom kortbruk) og franskkunnskaper som avdekkes. 

5.1.2 Statsløse/Jordan

Vi har behandlet et større antall saker hvor personene tidligere har oppgitt for norske myndigheter å være statsløse, men hvor det senere er avdekket at de er innehavere av et statsborgerskap. Personer som tilhører denne gruppen, er som regel etniske palestinere som har opplyst å være fra Vestbredden eller Irak. I de fleste sakene viser det seg at personen bevisst har tilbakeholdt opplysninger om at hen, i tillegg til å være palestiner, også er borger av Jordan.

Ofte er det verifiseringer i sakene, som bekrefter jordansk statsborgerskap. UNE anser jordanske registre som etterrettelige og legger derfor resultatet fra verifiseringer til grunn i sine vurderinger. I disse tilfeller er som regel det objektive vilkåret om «å ha gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning» oppfylt. Hvorvidt den anførte tilknytningen til oppgitt hjemsted har blitt lagt til grunn i UNEs vurderinger eller ikke, har ingen betydning for vurderingen av dette vilkåret.

I disse sakene er typisk utfordringer knyttet til vilkåret «mot bedre vitende». I noen saker er det anført at personen ikke var kjent med at de var jordanske borgere. I andre saker er det anført at personen hadde mistet sitt jordanske statsborgerskap før de kom til Norge og ikke så behovet for å opplyse om det tidligere statsborgerskapet. Her fortar UNE konkrete vurderinger hvor troverdigheten av klagerens opplysninger og landinformasjon spiller inn. Det legges også vekt på at palestinere generelt har en høy bevissthet rundt statsborgerskap, fordi det har så stor betydning både praktisk og politisk, og fordi de statsløse palestinerne er en vanskeligstilt gruppe.

5.1.3  Afghanistan/Pakistan

UNE behandlet flere saker hvor personene har oppgitt å være fra Afghanistan da de søkte beskyttelse i Norge. I vedtakene som innvilget disse personene en oppholdstillatelse ble anført hjemsted lagt til grunn, selv om de individuelle asylanførslene ikke alltid ble ansett som troverdig.

I de fleste av disse sakene har personene blitt verifisert som pakistanske borgere av den pakistanske National Database and Registration Authority (NADRA). I flere tilfeller viste det seg at som regel hele kjernefamilien til personen var registrert som pakistanske borgere. Disse verifiseringene er et viktig moment i vurderingen av om det er sannsynlighetsovervekt for at personen har gitt uriktige opplysninger om identitet. Som regel er det flere momenter som underbygger vurderingen av personen er fra Pakistan og ikke som opplyst fra Afghanistan. I mange saker er det gjort funn på sosiale medier som tilsier en sterk tilknytning til Pakistan og ofte også et tilsynelatende stort nettverk. Videre foreligger det ofte en rekke valutaoverføringer til Pakistan, en del reisevirksomhet dit, inngått ekteskap med pakistansk borger med mer.

Personene medvirker som regel ikke til å avklare egen identitet og fastholder at de er afghanske statsborgere. I flere saker ble det anført at registeringen i NADRA ble oppnådd gjennom bestikkelser. I noen saker er det også anført at personen ikke var kjent med det pakistanske statsborgerskapet. Disse anførslene har som regel ikke blitt ansett som sannsynliggjort av nemndene.

Nemndene har foretatt en helhetsvurdering av momentene i de enkeltsakene. I flertallet av sakene ble det konkludert med at det var sannsynlighetsovervekt for at personene hadde oppgitt uriktig nasjonalitet og at de mest sannsynlig var pakistanske borgere. I noen vedtak ble det konkretisert i vurderingen at det avgjørende er hvorvidt pakistanske myndigheter bekrefter at en person er borger av Pakistan, uavhengig av om statsborgerskapet ble oppnådd på regulært eller irregulært vis. 

5.1.4 Ansiktsgjenkjenning

UNE har behandlet flere saker hvor ansiktsgjenkjenning har avslørt uriktig identitet. I de fleste tilfellene ble det avslørt at personen hadde søkt om visum til Norge før eventuell søknad om beskyttelse i en annen identitet.

Sakene inneholder som regel en eller flere undersøkelsesrapporter fra Kripos. UNE tillegger Kripos sine rapporter stor bevisverdi fordi vurderingene fortas av fagpersoner med høy kompetanse som i sine undersøkelser bruker en vitenskapelig metode som bygger på anbefalinger fra internasjonale ekspertgrupper. I flere saker har representanter fra Kripos vitnet i UNEs nemndmøter. De forklarte seg både generelt om hvordan ansiktssammenligning gjennomføres, og hvilke konkrete ansiktstrekk som sammenlignes i de enkelte sakene. I de fleste sakene foreligger det også andre bevis som underbygger resultatet ansiktssammenligningen.

5.2 Omgåelsesekteskap

UNE har behandlet flere saker som gjaldt omgåelsesekteskap.  Det sentrale spørsmålet i sakene dreier seg om faktum og om det fremtredende hovedformålet med ekteskapet var å få en oppholdstillatelse i Norge. Sakene kjennetegnes av at det opprinnelige vedtaket om familieinnvandring ble fattet etter tidligere utlendingslov, som ikke inneholdt noen uttrykkelig lovfestet hjemmel for å avslå familieinnvandring på grunnlag av omgåelsesekteskap. Det ble likevel lagt til grunn at det også etter tidligere lov var praksis å avslå i slike tilfeller etter ulovfestet «proformalære».

Momentene som UNE vektlegger i sine vurderinger i disse sakene samsvarer i stor grad med lovens forarbeider og departementets uttalelser i Ot.prp.nr.75 (2006-2007 punkt 9.6.2.3 og 9.6.2.5). Utover disse momentene har UNE merket seg andre fellestrekk, som blant annet at ektefellene har bodd sammen mens de har vært gift og fremstått som et ektepar for omverdenen, at den norske ektefellen oppfattet ekteskapet som ordinært, samt at det ofte tas ut separasjon kort tid etter at permanent oppholdstillatelse eller norsk statsborgerskap er oppnådd.

5.3 Uriktige opplysninger kun i statsborgerskapssøknaden

UNE har behandlet noen få saker som gjaldt uriktige opplysninger i statsborgerskapssøknaden, mens det ikke heftet feil ved underliggende tillatelser. Et spørsmål som kjennetegner disse sakene, er hvorvidt vilkåret i statsborgerloven § 7 første ledd bokstav c var oppfylt på søknadstidspunkt. Nemndene måtte vurdere om klageren var bosatt i Norge på søknadstidspunkt og om de ønsket å forbli bosatt i Norge.

Dersom man kommer frem til at det er grunnlag for tilbakekall, så må UNE i ta en konkret vurdering av forholdets alvor i forholdsmessighetsvurderingen.

6. Forholdsmessighetsvurderingen

Forholdsmessighetsvurderingen i saker som gjelder tilbakekall av statsborgerskap beror på en helhetlig vurdering der personens tilknytning til Norge vektlegges på den ene siden og forholdets alvor på den andre. Det kan være vanskelig å angi noen klar terskel for de ulike momentene i vurderingen, men nedenfor gjøres det likevel et forsøk på å belyse hvordan de ulike momentene er vektlagt i vedtakene. I forarbeidene til statsborgerloven § 26 kommer det frem hvilke momenter som skal vektlegges i vurderingen, se Prop. 141 L, pkt. 8.2.3.

I forarbeidene er det også slått fast at det skal være et rimelig forhold mellom de uriktige opplysningene eller fortielsene og den byrden som klageren eller den nærmeste familien påføres ved at klageren mister sitt norske statsborgerskap. UNE må avveie alle relevante hensyn med utgangspunkt i de momentene som er nærmere redegjort for under.

6.1 Forholdets alvor

Forholdets alvor er et tungtveiende moment i de fleste vurderingene. I mange saker tiltres UDIs vurdering, hvor det legges vekt på at opplysninger fra søkeren selv er viktige i behandlingen av utlendingssaker, og at uriktige opplysninger bryter med dette tillitsforholdet. I nemndas vurderinger påpekes det ofte at klageren har gitt grovt uriktige opplysninger eller tilbakeholdt helt sentrale opplysninger av betydning for vedtaket, og at det da skal mer til for å mene at et tilbakekall er uforholdsmessig enn om det hadde vært snakk om mindre alvorlige opplysninger. I noen saker er det også påpekt at klagerens sak inngår i en kjent modus hvor utlendinger holder tilbake informasjon om sine statsborgerskap fordi det vil være gunstigere når de søker beskyttelse. Også fremleggelse av falske eller forfalskete id-dokumenter anses som skjerpende forhold i denne vurderingen.

I forarbeidene nevnes en enda høyere terskel for at tilbakekall av statsborgerskap skal være uforholdsmessig. I saker der klageren «bevisst og aktivt har benyttet seg av mer enn én identitet» eller hvor det er begått alvorlig kriminalitet skal det «svært mye til» for å anse tilbakekall som uforholdsmessig.

Hva man legger i formuleringen «bevisst og aktivt benytte seg av mer enn én identitet» kommer også frem i en del vedtak. I vurderingene er det blant annet vist til at klagerne benyttet én identitet og tilhørende dokumenter som pass og ID-kort på reiser til hjemlandet og under oppholdet der, mens de i Norge levde under den andre identiteten som de også hadde fått utstedt norske pass på. Også det å bruke én identitet i forbindelse med søknad om visum eller familieinnvandring og en annen ved søknad om beskyttelse kan falle inn under denne formuleringen.

6.2 Medvirkning

Medvirkning er noe som er vurdert i et flertall saker. I tilfeller der klageren har medvirket til å avklare sin identitet eller bidratt til nødvendig opplysning og oppklaring av saken, har dette blitt vektet til klagernes fordel.  Dette gjelder som regel saker der klageren har innrømmet å ha gitt uriktige opplysninger. Tidspunktet for innrømmelsen har blitt lagt vekt på.

Manglende medvirkning derimot har blitt ansett som et moment som talte for at tilbakekall ikke vil være uforholdsmessig.

6.3 Botid og integrering

Botid og integrering er helt sentrale momenter i vurderingen av forholdsmessigheten. All botid skal telle med i vurderingene, selv om tillatelsene er opparbeidet på et uriktig grunnlag. Ifølge UNEs praksis, som er i samsvar med det som er uttalt i forarbeidene (Prop.141 L (2018-2019) pkt. 8.2.3), er lang botid alene som regel ikke tilstrekkelig for å forhindre tilbakekall.

De fleste personer som får sitt norske statsborgerskap tilbakekalt har en relativ lang botid. Den samlede botiden for voksne i Norge har vært mellom 8 og 30 år. Antall år som norsk statsborger har variert fra ett til 23 år.

Ved vurderingen av klagernes integrering i Norge legger UNE som regel vekt på en rekke momenter. Nemndene har blant annet lagt vekt på integrering gjennom mange års arbeid i Norge, gjennom utdanning tatt i Norge, engasjement i lokalsamfunnet blant annet gjennom verv eller frivillig arbeid, nettverk av venner utenfor jobben, medlemskap i trosfellesskap og norskkunnskaper. I noen saker legges det også vekt på at klagerne har familie og barn i Norge, og er eller har vært engasjert i barnas liv i barnehagen, på skolen og gjennom fritidsaktiviteter.

UNE kom i flere saker frem til at klagernes botid og integrering i seg selv gjorde at tilbakekall vil være uforholdsmessig, men at en avveining mot forholdets alvor i saken likevel gjorde at tilbakekallet var forholdsmessig.

Klagernes tilknytning til Norge blir som regel også satt opp mot deres (fortsatte) tilknytning til hjemlandet. Alder ved ankomst i Norge, gjentatte reiser til og langvarige opphold i hjemlandet og tette familiebånd er ofte momenter som blir vurdert.

6.4 Familie i Norge

I mange av sakene har klagerne stiftet familie i Norge.  I noen tilfeller har ektefellen og evevntuelle barn også fått sine statsborgerskap eller oppholdstillatelser tilbakekalt. I andre saker skal familien fortsette å bo i Norge. Nær familie i Norge blir ofte vektlagt i sakene, men på den måten at klagerne i mange av sakene har fått tilsagn fra UDI om en ny oppholdstillatelse. Konsekvensene av tilbakekallet blir dermed ikke et relasjonsbrudd mellom familiemedlemmene. Familie i Norge blir derfor ikke avgjørende i den forstand at tilbakekall anses uforholdsmessig.

Vurderingen av hensynet til barnets beste får mest betydning når det er en risiko for familiesplittelse. Dette er tilfelle der klageren i tillegg til å få tilbakekalt sitt statsborgerskap også blir utvist.  I disse sakene viser UNE som regel i sitt vedtak om tilbakekall av statsborgerskap til vurderingen av barnets beste i utvisningssaken.

6.5 Saksbehandlingstid

I mange av tilbakekallssakene UNE har behandlet til nå har saksbehandlingstiden vært lang fordi sakene har ligget på vent i cirka tre år i påvente av nytt regelverk. Dette kommenteres stort sett i forholdsmessighetsvurderingen og tillegges noe vekt, men det får sjelden avgjørende betydning.

Samlet saksbehandlingstid i UDI og UNE i sakene varierer fra cirka ett år til totalt ni år.

I flere saker vises det til at den lange saksbehandlingen skyldes at det er vanskelig og krevende for utlendingsforvaltningen å utrede disse sakene, samt at saksporteføljen var stilt i bero i nesten tre år. Som følge av dette har det også oppstått store restanser hos UDI som også har bidratt til økt saksbehandlingstid. Nemndene har videre lagt vekt på at dette også har ført til at klagernes botid har økt og at de hele tiden fikk beholde sitt norske statsborgerskap med de rettighetene det innebærer.

I vurderingene anerkjenner UNE ofte belastningen den lange saksbehandlingstiden kan ha hatt på klageren og familien, men legger ofte mer vekt på momentene som er nevnt over.

I ingen av sakene har imidlertid lang saksbehandlingstid alene vært avgjørende for å konkludere med at tilbakekall er uforholdsmessig.

6.6 Statsløshet

Det kommer frem av forarbeidene at dersom en person vil bli statsløs i lang tid etter tilbakekall av det norske statsborgerskapet, vil det kunne være uforholdsmessig å tilbakekalle statsborgerskapet.

I de fleste av sakene UNE har behandlet har statsløshet ikke kommet på spissen. I de fleste sakene har UNE lagt til grunn at klagerne var fra ett land, eventuelt statsløs, da de ble innvilget norsk statsborgerskap. I ettertid har det kommet fram at de er borgere av et annet land, og nemndene har dermed kunne vise til at de fortsatt er statsborgere av disse landene.

I de få sakene hvor dette har vært et tema, har landinformasjon om statsborgerforholdene i opprinnelseslandet vært avgjørende. Nemndene la vekt på at klagernes hjemland ikke hadde lovhjemmel for gjenerverv eller at hjemlandet manglet formaliserte prosedyrer for prosessen av gjenerverv. Usikkerheten knyttet til dette spilte inn i forholdsmessighetsvurderingen.

6.7 Konsekvensen av tilbakekall

Hva som er konsekvensene av tilbakekall kan være ulikt i sakene, avhengig av om personen får en ny oppholdstillatelse i Norge, eller om han eller hun vil bli utvist. Særlig i saker hvor klagerne har mindreårige barn i Norge, har UDI gitt tilsagn om en ny oppholdstillatelse. Dette gjør at hensynet til familie i Norge i praksis vektlegges mindre i forholdsmessighetsvurderingen, fordi tilbakekall ikke innebærer et brudd i familierelasjonen. UDIs praksis knyttet til å gi personer nye oppholdstillatelser påvirker vurderingen som UNE skal gjøre på den måten at tilbakekall av statsborgerskap oftere anses forholdsmessig når konsekvensen ikke er at personen må forlate Norge.

Anførsler om andre konsekvenser, som for eksempel ulempen ved å ikke kunne bruke norsk pass ved reiser til utlandet, har ikke blitt tillagt (særlig) vekt.

6.8 Andre momenter

Forarbeidene til de nye reglene om tilbakekall av statsborgerskap inneholder som nevnt tidligere en liste over momenter som bør tillegges vekt i forholdsmessighetsvurderingen. Denne listen er ikke uttømmende og dermed er det åpent for at også andre hensyn kan vektlegges.

6.8.1. Helseanførsler

I flere saker har klagerne anført at de har både psykiske og/eller fysiske helseproblemer. I de aller fleste sakene hvor dette var anført har UNE ikke lagt vekt på slike anførsler i selve saken om tilbakekall av statsborgerskap. Som regel har opplysningene knyttet til klagernes helsesituasjon blitt vektlagt i vurderingen om klageren bør få en ny oppholdstillatelse (se faglig veileder: Helsemessige forhold som grunnlag for oppholdstillatelse) eller i forbindelse med utvisningssaken som fulgte tilbakekallssaken (se faglig veileder: Helsemessige forhold ved klageren i utvisningssaker).

6.8.2. Tilbakebetalingskrav fra NAV

Som en konsekvens av tilbakekall er det i noen saker anført at klagerne frykter økonomiske konsekvenser i form av tilbakebetalingskrav fra NAV for ytelser fra folketrygden. Heller ikke den type moment er nevnt i forarbeidene.

I praksis har slike anførsler ikke blitt tillagt vekt i forholdsmessighetsvurderingen. Nemndene har i sin vurdering påpekt at det er NAV som har ansvar for å vurdere om en ytelse skal opphøre fordi vilkårene ikke lenger er oppfylt, og hvorvidt tidligere utbetalte ytelser skal kreves tilbake etter folketrygdlovens § 22-15. I noen av vedtakene har det også blitt vist til at det vil føre til urimelige resultater hvis man legger avgjørende vekt på denne påstanden. Som regel vil i så fall personer som har brukt uriktige opplysninger til å få utbetalt penger fra folketrygden komme langt bedre ut enn personer som har vært i arbeid og dermed ikke vil kunne få noe krav fra NAV. Etter UNEs syn har ikke lovgiver ment at utlendingsmyndighetene ved vurdering av tilbakekall av statsborgerskap skal ha en praksis som belønner trygdemisbruk.

7. Tilbakekall av statsborgerskap for barn

Tilbakekall av statsborgerskap for barn er uttrykkelig regulert i statsborgerloven § 26 tredje ledd:

«Statsborgerskap som er ervervet av en person som var under 18 år på tidspunktet for erverv eller søknad, og som er bygget på uriktige eller ufullstendige opplysninger gitt av foreldre eller besteforeldre mot bedre vitende, kan som hovedregel ikke tilbakekalles. Statsborgerskapet kan likevel tilbakekalles dersom den saken gjelder, etter en konkret vurdering ikke har sterk tilknytning til riket. Barn under 18 år kan ikke tape norsk statsborgerskap etter denne paragrafen dersom barnet dermed blir statsløst og ikke på en enkel måte kan bli statsborger av et annet land.»

UNE har til nå behandlet mer enn 25 saker som gjaldt tilbakekall av norsk statsborgerskap for barn. I litt over 60% av disse sakene kom UNE frem til at det ikke var grunnlag for tilbakekall og omgjorde UDIs vedtak. I de øvrige sakene (ca. 38%) oppretthold UNE UDIs vedtak. Sakene som ikke ble omgjort kjennetegnes ved at barna ikke hadde tilstrekkelig tilknytning til Norge, enten fordi de aldri har vært i Norge eller fordi de har hatt mange års opphold utenfor Norge.

Utover å se på den konkrete tilknytningen gjennom antall år i Norge og skolegang, har UNE i sine konkrete vurdering lagt vekt på barnas alder, antall år med opphold utenfor Norge og om det var andre momenter i saken som barnas helsesituasjon eller om de ville være spesielt sårbare ved en retur til hjemlandet.

8. Følgene av tilbakekall

8.1 Ny oppholdstillatelse

I flere saker hadde UDI gitt tilsagn om nye § 38-tillatelser da UNE fikk sakene. Dette innebar at de ville få nye oppholdstillatelser etter at det norske statsborgerskapet var avregistrert i folkeregisteret, dersom UNE opprettholdt vedtakene. Som nevnt over gjelder dette ofte i saker der klageren har barn i Norge, og hvor en konkret helhetsvurdering av familiens situasjon og klagerens rolle i familien spiller inn.

I noen saker har UNE selv gitt klageren en ny tillatelse etter utlendingslovens § 38. Momenter som ble tillagt vekt i disse sakene var klagerens rolle som forsørger i familien, helsemessige forhold i familiene, svært lang botid i Norge, klagerens alder og tvil knyttet til eventuelt nettverk i hjemlandet. I disse vurderingene veies momentene som taler for en ny tillatelse opp mot innvandringsregulerende hensyn.

8.2 Utvisning

I mange saker fulgte det med en tilhørende utvisningssak. I de fleste av disse sakene hadde UDI satt et varig innreiseforbud. I sakene der klagerne hadde barn i Norge ble innreiseforbudet satt til to år.

Flere av disse utvisningsvedtak har blitt omgjort av UNE. I de tilfellene der nemndene omgjorde vedtaket om tilbakekall av statsborgerskap, måtte også vedtak om utvisning omgjøres. Det samme gjelder i tilfeller der UNE fant at det var grunnlag for å innvilge en ny tillatelse. I de sakene der UNE opprettholdt utvisningsvedtaket ble det lagt vekt på at det i disse saker er snakk om meget alvorlige og gjentatte brudd av utlendingsloven.

8.3 Tilleggstid etter utlendingsloven § 70 annet ledd

I noen få saker har UNE i forbindelse med omgjøring av utvisning ilagt klageren tilleggstid ved søknad om fremtidig permanent oppholdstillatelse, etter den nye regelen i utlendingsloven § 70 annet ledd. Tilleggstiden blir i disse sakene som regel satt til tre år.

8.4 Verken utvisning eller ny oppholdstillatelse

Det er noen få saker som har endt med at klagerne verken har blitt utvist eller har fått nye tillatelser. For det første gjelder dette flere barn. Her har foreldrene blitt utvist, så konsekvensen for hele familien har vært at de ikke får fortsette å bo i Norge. I flere av sakene som gjaldt barn hadde familiene allerede forlatt Norge. I noen av sakene har UNE ment at klageren må søke om familieinnvandring eller oppholdstillatelse på et eventuelt annet grunnlag.