Barnets beste - kort fortalt

For å finne ut hva som er det beste for et barn må vi ha informasjon om barnet det gjelder. Noen ganger må vi få informasjon fra for eksempel skolen, helsesøster eller andre som kjenner barnet. 

Vi vil gjerne vite: 

• hvor lenge barnet har bodd i Norge
• hvor gammelt barnet er
• om barnet har gått på skole i Norge
• hvor godt barnet kjenner landet det kommer fra 
• om barnet er knyttet til familie, venner, språket og kulturen i Norge eller i hjemlandet
• om barnet har noen som kan ta vare på det i hjemlandet, eller om de personene bor i Norge
• om barnet har noen alvorlige sykdommer som gjør at det er best å bo her
• hvordan situasjonen er i hjemlandet

Det er også viktig for oss å vite hva barnet selv mener. Barn har rett til å bli hørt og si sin mening i saker som gjelder dem selv. Det står i Barnekonvensjonen og i Norges grunnlov. Her kan du se en film om barns rett til å bli hørt. 

Hver sak og hvert barn er forskjellig

Når vi har fått informasjon om barnet, kan vi finne ut hva vi mener er det beste for barnet i den saken vi behandler. Vi må alltid tenke på hvert enkelt barn for å finne ut hva som er det beste for akkurat det barnet. For et barn kan det for eksempel være best å få bo i Norge, for et annet barn kan det være best å reise til hjemlandet hvor det har familie og venner. 

Noe av det viktigste UNE gjør er å gi beskyttelse til de som trenger det. De som trenger beskyttelse, blir ikke sendt ut av Norge.

Men når noen ikke trenger beskyttelse, da er det litt annerledes. I de sakene er det også andre ting enn barnets beste som vi må tenke på.

Det kan bety at UNE i noen saker kan bestemme at barnet og familien ikke får lov å bli i Norge, selv om det hadde vært det beste for barnet. I andre saker kan vi bestemme at en forelder ikke får bo med barna i Norge, selv om det hadde vært til barnets beste. Det kan for eksempel være at en forelder ikke får lov til å komme på familieinnvandring, eller at forelderen blir utvist.

Det kan virke litt rart når det står i Barnekonvensjonen at vi alltid skal tenke på barnets beste. Hvorfor er det sånn?

Det står i loven

I lovene og reglene vi følger, er det noe som heter "innvandringsregulerende hensyn". Det betyr at Norge vil bestemme hvem som skal få bo her, vite sikkert hvem de som bor her er og at de som bor her følger lovene og reglene i landet vårt.

Når vi skal bestemme i en sak om noen skal få bo i Norge må vi ta hensyn til alle de tingene. Da kan vi bestemme at en familie ikke får bo i Norge selv om det er det beste for barnet. Det kan for eksempel være når noen lyver om hvem de er og hvor de kommer fra, eller at de bor i Norge uten å ha fått lov til det. Det kan også være at en voksen har gjort noe ulovlig.

Det kan føles strengt og urettferdig for barna om UNE bestemmer at en familie eller forelder må reise ut av Norge, men vi må følge reglene. 

Det kan også skje at vi bestemmer at selv om noen har løyet eller gjort noe straffbart så får familien eller forelderen bli her, fordi det er best for barnet. Det kan være hvis barnet har bodd i Norge i veldig mange år, eller det kan være at barnet er alvorlig sykt og bare kan få behandling i Norge.