Vi viser til departementets brev 23.06.2023 med vedlagt høringsnotat. Utlendingsnemnda (UNE) har ingen mening om nivået på underholdskravet eller hvordan dette bør utformes rettspolitisk.
Vi har ellers følgende kommentarer til høringen.
Ad 3 Forslag til endringer i underholdskravet i saker om familieinnvandring
3.2.1 Fjerne 23-årskravet i utlendingsforskriften § 10-8 tredje ledd bokstav b og § 10-9 tredje ledd bokstav c
Kort sagt begrunner departementet forslagene med at innføringen av 24-årskravet for familieetablering gjør at 23-årskravet i nevnte bestemmelser ikke lenger treffer sitt formål.
Vi er enig i endringsforslagene, da det ikke er formålstjenlig å beholde disse bestemmelsene. Vi er ellers ikke kjent med saker hvor UNE har opprettholdt avslaget under henvisning til alderskravet i utlendingsforskriften (utf) § 10-8 tredje ledd bokstav b og (eller) § 10-9 tredje ledd bokstav c.
3.2.2 Fjerne vilkåret i underholdskravet om at referansepersonen ikke må ha mottatt sosialhjelp siste 12 måneder i utlendingsforskriften § 10-10
Departementet vurderer at bestemmelsen nå er overflødig og at hensynet bak regelen i det vesentlige er dekket av de øvrige delene av underholdskravet.
Vi ser at regelen kan synes overflødig. I de sakene UNE behandler er det sjelden at det bare er vilkåret i utf § 10-10 som ikke er oppfylt og gir grunnlag for avslag. Dette også fordi det uansett kan gjøres unntak etter utf § 10-11 annet ledd. Vi viser til ikrafttredelsesrundskriv G-05-2016 punkt 3.2.4 som sier at det kan gjøres unntak fra kravet i § 10-10 «dersom utbetalingen må anses som et enkelttilfelle og ikke gir uttrykk for at referansepersonen generelt er avhengig av offentlige stønadsordninger.». Unntaksbestemmelsen gjelder riktignok kun for ektefeller, samboere og barn og der samlivet åpenbart er frivillig.
Om en referanseperson har mottatt økonomisk stønad kan ha betydning for vurderingen i § 10-11 annet ledd – åpenbar selvforsørgelse. Det kan også ha betydning for vurderingen i GI-08-2012 punkt 6 hvor det fremgår at det kan gjøres unntak fra kravet til tidligere inntekt dersom «referansepersonen tidligere har hatt tilstrekkelig inntekt, og det er åpenbart at vedkommende hadde nødvendig inntektsevne også i siste likningsår.» Men vi ser det slik at en oppheving av vilkåret i utf § 10-10 ikke er til hinder for at utlendingsmyndighetene i de nevnte vurderingene kan legge vekt på om referansepersonen har mottatt økonomisk stønad eller ikke. Samtidig vil en fjerning av vilkåret om at referansepersonen ikke har mottatt sosialstønad, bety at utlendingsforvaltningen ikke lenger vil innhente erklæringer fra NAV i alle sakene. Utlendingsforvaltningen vil dermed ikke nødvendigvis være kjent med om referansen har mottatt slik stønad.
Kvalifiseringsstønad er hjemlet i sosialtjenesteloven. Slik regelverket er i dag, er det grunnlag for å avslå en søknad etter utf § 10-10 dersom referansepersonen mottar kvalifiseringsstønad. Kvalifiseringsstønad regnes ikke som inntekt etter utf § 10-8 (fremtidig inntekt), men da det er skattbar inntekt vil det regnes med i utf § 10-9 (tidligere inntekt). Vi gjør derfor oppmerksom på at endringene vil medføre at en referanseperson kan oppfylle kravet til tidligere inntekt med kvalifiseringsstønad, og underholdskravet vil da være oppfylt dersom kravet til fremtidig inntekt også er oppfylt.
Ad 4 Krav om selvforsørgelse for å få permanent oppholdstillatelse – fjerne vilkåret om ikke å ha mottatt sosialhjelp de siste 12 månedene
Vi viser til departementets forslag inntatt i høringsnotatets punkt 4 om å fjerne vilkåret om ikke å ha mottatt økonomisk sosialhjelp de siste 12 månedene. UNE har hatt en del saker der avslaget opprettholdes på dette vilkåret, men vi er enig i at å fjerne vilkåret vil kunne bidra til mer effektiv saksbehandling.
Ad 5 Tilleggstid for permanent oppholdstillatelse – forslag om å forskriftsfeste hvilke sanksjoner som ikke gir tilleggstid
Vi viser til forslaget til endringer i utf § 11-5. Vi stiller spørsmål om de nye reglene av pedagogiske hensyn heller kan tas inn i en egen bestemmelse, f.eks. en ny § 11-5 a.
Ellers er vi enig i at det er formålstjenlig å forskriftsfeste hvilke forhold som er for gamle til å gi tilleggstid, tatt i betraktning den langvarige praksisen på dette punktet. UNE har ingen synspunkter på hvilke forhold som skal anses for gamle, da det i stor grad er et rettspolitisk spørsmål.
Samtidig mener vi det er viktig å presisere hva som skal være skjæringstidspunktet for når et forhold er for gammelt. Slik forslaget lyder nå, vil det - for UNE - være nærliggende å se på hvor gammelt forholdet er på UNEs vedtakstidspunkt. Men etter dagens praksis er det UDIs vedtakstidspunkt som er avgjørende. Vi antar at det kan være gode grunner for å videreføre denne praksisen. I motsatt fall vil UNE kunne måtte omgjøre vedtak fra UDI hvor det er blitt ilagt tilleggstid fordi forholdene er for gamle på UNEs vedtakstidspunkt, selv om de ikke var det da UDI avgjorde saken. Dersom det er meningen at UDIs vedtakstidspunkt fortsatt skal være avgjørende, bør dette tydeliggjøres i forskriften.
Utf § 11-5 bruker flere steder uttrykket «inntil», f.eks. «inntil 90 dager». Uttrykket brukes også i forslagene til nye bestemmelser, f.eks. «Inntil 6 måneder». I nyere tid har «inntil» fått en betydning som er synonym med «til og med», «innen utgangen av» og tilsvarende, mens uttrykket tidligere betydde «før» o.l. Uttrykket er uansett tvetydig og vil kunne oppfattes på forskjellig måte. Vi mener at det ville være klargjørende å bytte ut «inntil» med «til og med» eller tilsvarende.
De nye forslagene bruker noen steder uttrykket «siden dommen falt». Vi forutsetter her at dette sikter til dato for når rettskraftig dom falt, slik at det f.eks. vil være datoen for lagmannsrettens dom som er avgjørende der saken har blitt anket.
Vi peker også på at det er viktig at UDI/UNE får tilstrekkelige opplysninger til å kunne vurdere de nye reglene når politiet oversender vandelsopplysninger.
Andre innspill knyttet til reglene om tilleggstid
Permanent oppholdstillatelse kan «som hovedregel» ikke tilstås i gjennomføringstiden for samfunnsstraff, se utf § 11-5 tredje ledd. Som hovedregel kan permanent oppholdstillatelse heller ikke tilstås i prøvetiden for betinget fengselsstraff, se § 11-5 sjette ledd.
Departementet har ikke foreslått noen endringer i disse reglene. Vi gjør oppmerksom på at rettskildene gir liten veiledning om når det eventuelt kan være aktuelt å gjøre unntak fra disse hovedreglene, og ber derfor departementet vurdere om det er grunn til å gjøre noen presiseringer knyttet til dette.
Videre kan det etter regelverket være spørsmål om forhold utlendingen er ilagt straff for i utlandet skal kunne gi tilleggstid. At slike forhold er nevnt i utlendingsloven (utl) § 66 første ledd bokstav b, kan tale for at det er omfattet, jf. henvisningen til § 66 i utl 62 første ledd bokstav c og fjerde ledd. Det kan med fordel bli presisert i utf § 11-5 om slike forhold er ment å gi tilleggstid.
Dersom forhold utlendingen er ilagt straff for i utlandet skal gi tilleggstid, er det i tilfelle et spørsmål om tilleggstid skal beregnes på grunnlag av den faktisk utmålte straffen også der denne overstiger maksimumsstraffen for tilsvarende forhold etter norsk rett.
Med hilsen
Ketil Larsen
avdelingsdirektør
Saksbehandler: Trond Øystein Vetleseter, seniorrådgiver
Dette brevet er godkjent elektronisk i Utlendingsnemnda og har derfor ingen signatur.