Utlendingsnemnda (UNE) viser til departementets brev og høringsnotat 02.03.2020.

Innledningsvis peker vi på at høringsnotatet er nokså generelt utformet, samtidig som det ikke er klart for oss hvilke tilfeller departementet har ment at den nye hjemmelen skal omfatte. Dette har betydning for hvordan UNE kommenterer høringsforslaget.  

Nedenfor følger UNEs kommentarer til høringsforslaget.

Ad 4 Departementets forslag

4.1 Forslaget til ny bestemmelse om tilleggstid for permanent oppholdstillatelse

Forslaget bygger på en forutsetning om at UDI/UNE skal vurdere slik tilleggstid i forbindelse med utvisningssak. Dersom politiet/UDI av ulike årsaker ikke oppretter utvisningssak, forstår vi det slik at det ikke vil være aktuelt å ilegge tilleggstid for brudd på utlendingsloven.

Ettersom utvisning etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a forutsetter at utlendingen ikke har oppholdstillatelse, antar vi at det heller ikke vil være aktuelt å ilegge tilleggstid når vedkommende ikke blir utvist og har oppholdstillatelse på gjerningstidspunktet (med mindre tillatelsen blir tilbakekalt). Vi mener uansett at det vil være en fordel om dette omtales nærmere i forarbeidene til § 70 nytt annet ledd.

Videre viser vi til at selv om utlendingsmyndighetene av hensyn til for eksempel barnets beste ikke bruker utvisning som en reaksjonsform, vil mange av de aktuelle utlendingene fortsatt ikke ha et oppholdsgrunnlag i Norge. Det er utlendingsloven (utl) § 66 som regulerer utvisning av utlendinger uten oppholdstillatelse, og det er bare etter denne bestemmelsen at en utlending kan utvises for å ha overtrådt utlendingslovens bestemmelser. En utlending med utreiseplikt plikter i utgangspunktet å forlate riket selv om vedkommende ikke er utvist, med mindre vedkommende har rett til å søke fra riket, og familien vil kunne bli splittet selv om utlendingen ikke utvises. Å ilegge tilleggstid for å få permanent oppholdstillatelse, istedenfor utvisning som reaksjonsform, vil dermed ikke nødvendigvis avklare situasjonen for utlendingen og dennes familie. 

Slik høringsnotatet er utformet, vil et krav om tilleggstid for permanent oppholdstillatelse dermed i all hovedsak gi mening der utlendingen har midlertidig oppholdstillatelse og utvises etter utlendingsloven § 67. Unntaksvis kan det tenkes tilfeller hvor utlendingen er vernet mot retur etter utlendingsloven § 73 eller ikke har barn i Norge og en utvisning er uforholdsmessig av andre årsaker.

Vi mener at det vil være en fordel om departementet gjennom forskrift eller ikrafttredelsesrundskriv gir nærmere føringer om hvilke konsekvenser et krav om tilleggstid, istedenfor utvisning etter utl § 66, vil ha for utlendingens oppholdsgrunnlag i Norge.

På side 4 i høringsnotatet fremhever departementet at den nye bestemmelsen skal «[…] gi større fleksibilitet i særlig tilfeller, f.eks. der det særlige i saken knytter seg til barnets beste, og hvor det samfunnsmessig sett er mindre viktig med utvisning [vår utheving].»

Dersom tiltaket skal gi større fleksibilitet tilsier det at hjemmelen også må kunne anvendes i tilfeller hvor det samfunnsmessig sett er viktig med utvisning. Slik hjemmelen nå står beskrevet, ser vi ikke nødvendigvis noen praktisk betydning av en ny hjemmel. Departementet skriver på s. 6 at «[…]Endringen innebærer imidlertid at det i helt spesielle situasjoner, vil være noe mer rom for å legge vekt på blant annet tungtveiende hensyn knyttet til barn [vår utheving].» Vi synes det er vanskelig å se for seg en opprettholdelse i en sak hvor det foreligger tungtveiende hensyn knyttet til barn samtidig som «det samfunnsmessig sett er mindre viktig med utvisning». Disse sakene ender ofte med at klagen tas til følge/utvisningen omgjøres fordi en utvisning vil innebære uforholdsmessig tiltak. Det nevnte scenarioet er dekket inn under tredje kulepunkt. I vurderingen av om en utvisning skal opprettholdes, blir forholdets alvor underordnet i de tilfeller hvor det foreligger tungtveiende hensyn hos barna, for eks. dersom omsorgssituasjonen for barn ikke er tilstrekkelig ivaretatt dersom utlendingen må reise ut av Norge. I et slikt tilfelle blir utlendingsmyndighetene «tvunget» til å se bort i fra forholdets alvor, også i de sakene hvor det er begått meget grove/alvorlige brudd på utlendingsloven som tilsier at det foreligger tungtveiende allmennpreventive hensyn i saken.

Eksempler på tilfeller som etter forvaltningspraksis per i dag regnes som klare tilfeller hvor UNE ikke utviser (uavhengig av grunnlag for utvisning):

  • Barnet har beskyttelse og kan ikke reise til utlendingens hjemland, og står uten god nok omsorg i Norge (barnevernet må ta over omsorgen)
  • Barnet har tyngre utfordringer som forstyrrelser på autismespekteret, og derfor særlig sårbar for flytting og/eller tap av en omsorgsperson (står uten god nok omsorg i Norge)
  • Andre helseutfordringer som krever to tilstedeværende omsorgspersoner i Norge

Eksempler på tilfeller som etter forvaltningspraksis per i dag ikke regnes som klare tilfeller på at en utvisning er uforholdsmessig:

  • Utlendingen har barn i Norge som er norsk statsborger etter gjenværende forelder.
  • Utlendingen har barn i Norge som er vernet mot retur til utlendingens hjemland (FGM, avledet flyktningstatus)
  • Utlendingen har barn i Norge med «mildere» utfordringer som krever en del oppfølging (diabetes, lærevansker, ADHD mm.)
  • Utlendingen har et nyfødt barn med oppholdstillatelse i Norge/norsk statsborger, noen ganger sammen med en større søskenflokk, som gjenværende forelder i Norge skal ta seg av alene
  • Utlendingen har barn i Norge med selvstendig tilknytning og nettverk
  • Utlendingen har barn i Norge mellom 0 og 3 år som er særlig sårbart for relasjonsbrudd med primæromsorgsperson

Vi nevner disse eksemplene for å vise hvilke utvisningsvurderinger som i dag er særlig utfordrende for forvaltningen. Typetilfellene er også eksempler på vedtak hvor UNE mottar kritikk i media og er typisk saker hvor UNE mottar stevning.

Som eksempler på saker hvor det gjør seg gjeldende særlige forhold/tilfeller trekker departementet på s. 5 blant annet frem Nunez mot Norge (2011), Butt mot Norge (2012) og Kaplan mot Norge (2014).  Det fremstår som uklart om departementet nevner disse sakene for å illustrere eksempler på hvor det er uforholdsmessig å utvise og det skal ilegges tilleggstid eller om det menes at sakene er eksempler på tilfeller som omfattes av andre kulepunkt, jf. departementets formulering om «særlig forhold». Nunez er et eksempel på at en utvisning var et uforholdsmessig tiltak overfor barna. Samtidig bygget utvisningsvedtaket på at det var samfunnsmessig sett viktig med utvisning, da overtredelsene var av de mest alvorlige/grove bruddene vi har på utlendingsloven. Overtredelsene gjaldt blant annet uriktige opplysninger om identitet, gjentatt gjennom en årrekke, og som resulterte i at Nunez ble gitt oppholdstillatelser på falske premisser. Uriktige opplysninger om identitet er også fremhevet å være i kjernen av de kontrollhensyn utlendingsloven skal ivareta, se Rt. 2011 s. 948 avsnitt 48.

Departementet viser ellers til at lovendringen ikke skal gi grunnlag for noen generell oppmykning av praksis.  I de nevnte sakene for EMD var det så vidt vites mulig for norske myndigheter å tvangsreturnere klagerne, men det ble ikke gjort. Slik vi forstår det vil altså det at myndighetene ikke tvangsreturnerer der dette er mulig, kunne utgjøre en helt spesiell omstendighet. UNE har hatt flere saker der utlendingen for eksempel har oppholdt seg på ukjent adresse i en årrekke etter endelig avslag/utvisning, og hvor vedkommende «dukker opp på radaren» 6-10 år etter utreisefristen/tidligere utvisningsvedtak, eller hvor utlendingen motarbeider avklaring av identitet som jo er en forutsetning for retur. Vi antar at slike tilfeller faller utenfor de omstendighetene som UDI/UNE skal vektlegge. Uforholdsmessig lang saksbehandlingstid som skyldes forhold utlendingsmyndighetene selv har herredømme over, kan ut fra dommene også å fremstå som «helt spesielle omstendigheter» som kan gi grunnlag for å heve terskelen for utvisning

Videre viser høringsnotatet til saker der det er gitt uriktige opplysninger om forhold knyttet til kulturutveksling (au pair) eller dersom det er gitt uriktige opplysninger i saker om studenttillatelse knyttet til formålet. Det virker uklart om dette er ment som eksempler på situasjoner hvor det samfunnsmessig sett er mindre viktig med utvisning. Forutsatt at dette ikke er et kumulativt vilkår, se punkt 3 nedenfor i våre «tekniske» kommentarer, betyr det da at man kan unnlate å utvise studenten som hadde til hensikt å arbeide her, men som har søkt og fått studenttillatelse etter å ha gitt uriktige opplysninger om formålet? Eller sikter departementet til andre brudd på utlendingsloven, ut fra det påfølgende avsnittet i høringsnotatet der det heter at det utgangspunktet fortsatt skal være at man kan utvises om man har skaffet seg opphold gjennom falske opplysninger?

På side 6 i høringsnotatet fremgår det at «Departementet vil både gjennom instruks til Utlendingsdirektoratet og gjennom forskrift kunne gi nærmere føringer om når det bør benyttes tilleggstid i stedet for utvisning». Som det fremgår ovenfor mener vi det ikke er tydelig hvilke tilfeller som skal falle inn under «særlige tilfeller». En presisering/utdyping fra departementet gjennom instruks til UDI/forskrift/ikrafttredelsesrundskriv vil være viktig når utlendingsmyndighetene skal vurdere den nye hjemmelen. Hensynet til likebehandling taler også for en nærmere presisering og klargjøring her.

Særlig om forholdet til utlendingsloven § 62 annet ledd

Vi legger til grunn at det i enkelte tilfeller hvor det blir gitt tilleggstid hvis utl § 70 nytt annet ledd blir vedtatt, også vil kunne foreligge tungtveiende innvandringsregulerende hensyn som nevnt i utl § 62 annet ledd. Departementet kan med fordel presisere om det er ment at utlendingsmyndighetene skal kunne avslå søknaden om permanent oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 62 annet ledd, selv om vedkommende tidligere har fått tilleggstid etter utl § 70 nytt annet ledd.

«Tekniske» kommentarer til forslaget om endringer i lovens § 70:

1. Vi mener at selve bestemmelsen om å ilegge tilleggstid også må hjemles i reglene om permanent oppholdstillatelse. Det er hjemmel i utl § 62 fjerde ledd til å kreve lenger botid for permanent oppholdstillatelse når det foreligger forhold som nevnt i § 66 og utlendingen ikke blir utvist. I gjeldende utf § 11-5 er det kun fastsatt regler om tilleggstid for de som er ilagt straff etter utl § 66 første ledd bokstav c. Det må også forskriftsfestes at det kan ilegges tilleggstid for utlendinger som har begått handlinger som nevnt i utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a når disse ikke blir utvist.   

2. Ordlyden «]…] kan det i stedet for utvisning fastsettes at det skal kreves tre års tilleggstid» indikerer at det enten kan fastsettes 3 års tilleggstid eller ingen tilleggstid. I innledningen på høringsnotatet står det «inntil 3 år», hvilket indikerer en glideskala. Ordlyden i forslaget til § 11-5 nytt syvende ledd kan trekke også i retning av at det er en glideskala: «[…] som hovedregel fastsettes til 3 år». Reaksjonsformen må klarlegges.  Dersom det skal være en glideskala fra 0 til 3 år bør det fremgå av lovteksten. En eventuell skala kan forskriftsfestes i § 11-5. Dersom det skal være en glideskala, åpnes det da for å gi tilleggstid på måneder eller bare hele år?  Det er en vesensforskjell på fire års ulovlig opphold og 12 års ulovlig opphold og det å oppgi uriktig navn fremfor å oppgi og dokumentere uriktig nasjonalitet. En eventuell skala bør trolig reflektere dette.

3. Den alternative reaksjonsformen skal ifølge høringsnotatet gi fleksibilitet i reaksjonsformer «..i særlige tilfeller for eksempel der det særlige i saken knytter seg til barnets beste, og hvor det samfunnsmessig sett er mindre viktig med utvisning.». Det er et behov for klargjøring av om dette er kumulative vilkår eller to ulike vilkår, da dette ikke fremgår klart av høringsnotatet. I og med at endringsforslaget er inntatt i utl § 70 kan departementet med fordel vurdere om utl § 70 eller f. eks utf § 14-2 bør angi nærmere i hvilke «særlige tilfeller» det kan foretas en slik vurdering, dvs. at det tas inn momenter som indikerer i hvilke tilfeller man skal vurdere å ilegges tilleggstid i stedet for å utvise.  Ordlyden i forslaget reflekterer ikke i hvilke situasjoner utlendingsmyndighetene kan vurdere tilleggstid. 

4. Det følger av forslaget at «Slik tilleggstid skal vurderes dersom utlendingen ikke blir utvist», dvs. et hensiktsmessighetsskjønn. Forslaget angir ikke momenter for vurderingen av om det skal ilegges tilleggstid eller ikke når utlendingen ikke blir utvist, men fastsetter bare at det skal vurderes. Med utgangspunkt i bakgrunnen for forslaget kan det synes mer nærliggende å fastsette at tilleggstid - som hovedregel - skal ilegges dersom utlendingen ikke blir utvist, fremfor bare å si at det skal vurderes. Når spørsmålet om tilleggstid skal inngå som et moment ved vurderingen om man skal la være å utvise, vil det for øvrig være naturlig å ilegge tilleggstid når nettopp denne reaksjonsformen er en medvirkende årsak til at man ikke utviser.

5. I saker der UNE har omgjort utvisning av en forelder med barn som bor her med en annen forelder, er det i flertallet av sakene ikke gitt tillatelse. Utvisningen er opphevet, og de henvises til å søke om familieinnvandring. I svært mange saker er det åpenbart at vilkårene for rett til tillatelse ikke er oppfylt, selv om UDI skulle tillate søknad fra riket. Vilkårene for rett til tillatelse kan likevel bli oppfylt senere år. Kan den senkede terskelen komme inn som faktor i slike saker, eller forutsetter endringsforslaget at tillatelse må gis samtidig med at det besluttes ikke å utvise? Skal det eventuelt foretas en vurdering av tilleggstid om utledningen får tillatelse noen år senere, eller må UDI ved «unnlatt utvisning» eventuelt treffe vedtak om at det vil bli gitt tilleggstid dersom utlendingen senere fyller vilkårene for en tillatelse? I så tilfelle er det også et spørsmål om UNE kan benytte den senkede terskelen, jf. også spørsmålet under pkt. 8 nedenfor om UNEs kompetanse til å fastsette tilleggstid.

6. Når utlendingen får en tillatelse samtidig eller rett etter en beslutning om ikke å utvise, har UDI/UNE flere ganger gitt tillatelser som er begrenset opp mot permanent oppholdstillatelse etter § 38 femte ledd, ofte som følge av identitetstvil. En slik begrensing oppheves når identiteten er avklart. Vi antar at UDI/UNE da skal vurdere tilleggstid for den nye tillatelsen som gir grunnlag for permanent oppholdstillatelse. I tilfelle skal vel beslutningen om tilleggstidens lengde (forutsatt en skala) ta hensyn til hvor lenge utlendingen hadde en begrenset tillatelse. Dette bør departementet avklare da dette er spørsmål som forholdsvis ofte til kunne oppstå i praksis.

7. Selv om det er grunnlag for å utvise utlendingen for brudd på utlendingsloven kan UDI la være å sende forhåndsvarsel fordi utvisning er uforholdsmessig pga. for eksempel hensynet til barna. Vi antar at dersom UDI isteden vil ilegge tilleggstid, så må direktoratet forhåndsvarsle utlendingen om dette.

8. UNE mottar en rekke omgjøringsanmodninger i saker der foreldre er besluttet utvist (for eksempel i saker om lengeværende barn). Dersom UNE vil oppheve utvisningsvedtaket, kan det med de nye reglene bli spørsmål om utlendingen isteden bør få tilleggstid. Departementet kan med fordel klargjøre om UNE kan erstatte utvisning med tilleggstid i omgjøringstilfellene, eller om UNE må returnere saken til UDI for nytt vedtak i førsteinstans.

9. Departementet bør klargjøre om UDIs krav om tilleggstid er et enkeltvedtak som kan påklages til UNE eller om det skal lovfestes at dette ikke skal anse som et enkeltvedtak. Om det er eller ikke er et enkeltvedtak har betydning for eksempel for UNEs mulighet til å treffe avgjørelser om tilleggstid.

10. Departementet bør klargjøre om barn også skal vurderes for ilegging av tilleggstid dersom deres foreldre ikke blir utvist og får tilleggstid. Det at hele familier får tillatelse samtidig skjer for eksempel regulært i saker om lengeværende barn der UNE omgjør utvisningsvedtak for forelderen/foreldrene.

11. Forslagets forhold til EUs returdirektiv der det i flere henseende er pålegg om å treffe vedtak om utvisning, er ikke berørt i høringsnotatet. Det er et spørsmål om det er rom for å senke terskelen for når det ikke skal utvises i slike saker.

Andre kommentarer til forslaget:

Forslaget kan innebære en mulig utilsiktet virkning i form av forskjellsbehandling. Forslaget omfatter bare utlendinger hvis saker UDI har vurdert for utvisning. UDI har av ulike årsaker ikke vurdert utvisning i alle saker der det foreligger et utvisningsgrunnlag. I UNE har vi derfor sett en rekke saker der en utlending kan være utvist for et brudd på utlendingsloven som en annen utlending ikke er vurdert utvist for. Dersom begge utlendingene i utgangspunktet fyller vilkårene for rett til tillatelse, vil den hvis sak har vært vurdert for utvisning av UDI kunne nyte godt av den hevede terskelen. Det vil ikke den som UDI ikke har vurdert for utvisning. Tillatelse til sistnevnte vil da avslås fordi det foreligger et utvisningsgrunnlag, jf. loven § 59, eller avslås pga. innvandringsregulerende hensyn, for eksempel etter loven § 38. Utlendingen vil da ikke få et innreiseforbud, men må like fullt forlate landet. Den som er vurdert for utvisning vil derimot kunne få tillatelse og eventuell tilleggstid. Selv om utlendingen som ikke er utvist ikke får et innreiseforbud, men «bare» må reise ut, kan reelle hensyn tilsi at utfallet bør bli det samme i sakene, dvs. at begge får tillatelse og tilleggstid for bruddet på utlendingsloven. Fordi praksis med hensyn til hvem som utvises ikke er ensbetydende kan det vurderes om «de særlige tilfellene» som kan heve terskelen for utvise, også bør gjelde alle tilfeller der utlendingen har begått brudd på utlendingsloven, slik at tilleggstid da kan inngå som et moment i vurderingen av hvilken virkning bruddet på utlendingsloven skal få. 

Et annet aspekt er at i noen saker med lengeværende barn er bare en av foreldrene utvist selv om begge har brutt utlendingsloven på lik måte. I tilfelle man unnlater å utvise den ene forelderen under henvisning til hevet terskel på grunn av tilleggstid, vil den ene få tillatelse og tilleggstid, mens den andre vil kunne få et avslag etter § 59 eller § 38. Dersom den «ikke utviste forelderen» likevel får tillatelse, er det ikke hjemmel for å ilegge tilleggstid på den tillatelsen.

En av begrunnelsene for forslaget er hensynet til rettferdighet. Når en utlending har begått et brudd på utlendingsloven, men ikke blir utvist, skal UDI/UNE vurdere å ilegge utlendingen tilleggstid slik at denne med hensyn til permanent oppholdstillatelse ikke blir likestilt med de som aldri har begått brudd på utlendingsloven. Som vi har påpekt ovenfor vil de som ikke er konkret vurdert utvist, falle utenfor endringsforslaget. I den utstrekning de gis tillatelse (for eksempel i saker med lengeværende barn der foreldre ikke er utvist) vil det ikke være hjemmel for å ilegge disse tilleggstid. I relasjon til hensynet til «rettferdighet», kan altså forslaget føre til ulike resultater om tilleggstid i likeartete saker beroende på om UDI har vurdert utvisning eller ikke. 

Dersom anvendelsen av den hevede terskelen knyttes direkte til at utlendingen har begått slike handlinger som er nevnt i § 66 første ledd bokstav a, vil man unngå den utilsiktede ulikebehandlingen av det som ellers i prinsippet må anses som like saker, jf. at det kan være tilfeldig om UDI har utvist eller ikke.

UNE har ellers eksempler på saker med grove overtredelser av utlendingsloven, for eksempel mange års ulovlig opphold, og hvor UNE gir tillatelse - stort sett av hensyn til barn under den utviste forelderens ulovlig opphold. Omgjøringen kan skyldes barns helseproblemer eller at gjenværende forelder har svak omsorgsevne. Det kan dreie seg om utvisningsvedtak truffet før barna ble født, men som senere må omgjøres av hensyn til barna etter en «alminnelig» forholdsmessighetsvurdering. I den utstrekning denne forelderen gis tillatelse, er det pr i dag ikke hjemmel for å ilegge tilleggstid. Det vil gi god sammenheng i regelverket dersom UDI/UNE i slike tilfeller kan ilegge tilleggstid.

4.2 Varigheten av tilleggstidskravet

Vi legger til grunn at der utlendingen er straffet for brudd på utlendingsloven, og det ikke allerede er ilagt tilleggstid i forbindelse med sak om utvisning, skal UDI/UNE vurdere tilleggstid i forbindelse med sak om permanent oppholdstillatelse, jf. her forslaget til nytt syvende ledd i utlendingsforskriften (utf) § 11-5.

Utf § 11-5 gjelder tilleggstid på grunn av ilagt straff for forhold som nevnt i lovens § 66 første ledd bokstav c. Vi legger til grunn at tilleggstid etter denne bestemmelsen vil være aktuell også for personer med midlertidig oppholdstillatelse, så lenge det ellers er snakk om et forhold som nevnt i utl § 66 første ledd bokstav c. Dette følger av gjeldende praksis med å ilegge tilleggstid etter utl § 62 første ledd bokstav c, jf. fjerde ledd og utf § 11-5.

Videre er det en praksis hos UDI at enkelte forhold er for gamle til å gi tilleggstid, se rundskriv UDI 2017-006 punkt 3.6.1. UNE har en lignende praksis, og vi legger til grunn at denne også vil gjelde tilfeller der vedkommende er ilagt straff for brudd på utlendingsloven.

Av forslaget til ny bestemmelse i utf § 11-5 fremgår det at tilleggstiden «som hovedregel» skal fastsettes til 3 år. Det legges altså opp til et visst skjønn med hensyn til tilleggstidens lengde. Vi foreslår at departementet gir nærmere retningslinjer for dette skjønnet, med eksempler på når det er aktuelt å gi kortere tilleggstid og eventuelle tilfeller hvor det ikke skal gis tilleggstid. Dersom det er ment at det i noen tilfeller kan være aktuelt å gi lengre tilleggstid enn tre år, bør dette fremgå av ordlyden i forskriftsbestemmelsen.

Andre kommentarer til forslaget:

Den foreslåtte endringen skal sikre at det ikke blir forskjell avhengig av om utlendingen er vurdert utvist eller om utlendingen er straffet etter utl § 108 eller utf § 18-13.  Det er svært mange saker, trolig de aller fleste, der brudd på utlendingsloven ikke følges opp med påtale. Etter forslaget skal tilleggstiden som hovedregel fastsettes til 3 år for den som er straffet. I gjeldende bestemmelse reguleres tilleggstid for utlendinger som er straffet med tabeller for utregning, alt etter hvilken straff de har fått. Forslaget til nytt syvende ledd innebærer en særregulering for utlendinger som er straffet: De skal som hovedregel få 3 års tilleggstid, selv om de etter bestemmelser i dagens forskrift ville fått kortere tilleggstid. Dette er begrunnet i at de ikke skal komme bedre ut enn utlendingen som har brutt utlendingsloven, men som ikke er straffet.  Forslaget om at straffede utlendinger som hovedregel skal ilegges 3 år tilleggstid forutsetter at også de som ikke er straffet også som hovedregel skal gis 3 års tilleggstid. Dette fremgår ikke av loven pr i dag. Videre viser vi til at de som er straffet allerede har fått en strafferettslig reaksjon, normalt i form av bot/fengsel. Det har ikke den som bare er vurdert for utvisning.

4.3 Beregningstidspunktet

Innledningsvis ser vi grunn til å peke på at beregningsreglene for tilleggstid for permanent oppholdstillatelse følger av utf § 11-5 siste ledd, som er gitt i medhold av utl § 62 om permanent oppholdstillatelse. Beregningsregelen som er inntatt forslaget til utl § 70 nytt annet ledd kan med fordel tas inn i forskriftsbestemmelse gitt i medhold av utl § 62, slik som for beregning av tilleggstid for utlendinger som er straffet for forhold nevnt i utl § 66 første ledd bokstav c.

Videre forutsetter høringsnotatet at tilleggstiden skal løpe fra det tidspunktet vilkåret om botid tidligst er oppfylt, eller fra tidspunktet for den siste straffbare handlingen, dersom dette er senere i tid. Vi gjør oppmerksom på at alternativet «den siste straffbare handlingen» ikke fremgår av departementets forslag til § 70 annet ledd tredje punktum. Gitt at tilleggstid for brudd på utlendingsloven kun er aktuelt for personer uten midlertidig oppholdstillatelse (jf. kommentaren ovenfor), ser ikke UNE for seg at det er behov for å la tilleggstiden løpe fra et senere tidspunkt enn det tidspunktet botidskravet er oppfylt. Dersom det likevel er meningen at tilleggstiden i noen tilfeller skal løpe fra et senere tidspunkt, bør dette fremgå av bestemmelsen. I denne sammenhengen vil nok uttrykket «den siste straffbare handlingen» ikke være treffende, idet det ofte er snakk om brudd på utlendingsloven som vedkommende ikke er blitt straffet for.

Ettersom utgangspunktet for beregningen av tilleggstiden er knyttet til det tidspunktet vilkåret om botid tidligst er oppfylt, antar vi at det i vedtaket (hvor tilleggstiden blir ilagt) ofte ikke vil kunne gis et eksakt svar på når tilleggstiden vil være utløpt. Om tidligere ilagt tilleggstid er utløpt, vil UDI – og eventuelt UNE – måtte ta stilling til ved behandling av søknad om permanent oppholdstillatelse.

4.4 Forholdet til reglene om tilbakekall

Det departementet skriver her forutsetter at utlendingen gis ny tillatelse etter at tidligere tillatelse eventuelt er tilbakekalt (på grunn av vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger).

Det fremgår at departementet mener det er en rimelig ordning at utlendingen ved ilagt tilleggstid både må opparbeide ny botid med en ny gyldig tillatelse, og avvente ilagt tilleggstid før vedkommende kan få permanent oppholdstillatelse. Dette under henvisning til de allmennpreventive og individualpreventive hensyn som gjør seg gjeldende i det tillitsbaserte systemet for søknader om oppholdstillatelse.

Vi ser at de nevnte offentlige hensynene taler for en slik ordning. Om ordningen er rimelig og bør gjelde beror på rettspolitiske hensyn og avveininger som det ikke er naturlig for UNE å mene noe om. 

Ad 5 Administrative og økonomiske konsekvenser

Departementet skriver her at det ikke er tale om vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser, og det vil således dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer.

Slik høringsnotatet nå er utformet er det vanskelig for UNE å ha en klar formening om de økonomiske/administrative konsekvensene av forslaget. Hvor ressurskrevende det vil bli for utlendingsmyndighetene å vurdere den nye hjemmelen, vil i stor grad avhenge av hvor klar den nye hjemmelen blir og hva som blir avklart i forskrift mv. Vi viser til det som er sagt ovenfor om viktigheten av at departementet foretar presiseringer/utdypinger på flere punkter der UNE mener det pr. i dag er uklarhet.

Ad 6 Forslag til endringer i utlendingsloven og utlendingsforskriften

Se de respektive kommentarene ovenfor til punkt 4 Departementets forslag. 

 

Med hilsen

Sonja Engen Siewert

avdelingsdirektør
 

Saksbehandler: Trond Øystein Vetleseter

Dette brevet er godkjent elektronisk i Utlendingsnemnda og har derfor ingen signatur.