Vi viser til høringsnotat fra Justis- og beredskapsdepartementet 25. juni 2020, der det legges frem forslag om å innføre en forskriftsfestet rett til nemndmøtebehandling i visse saker om konvertering.

Likebehandling

Innledningsvis har vi en overordnet betraktning knyttet til likebehandling. Forslaget legger opp til at en gruppe asylsøkere skal gis en sterkere prosessuell rettighet, som ikke kommer andre grupper til del. Det kan sies å utgjøre en positiv særbehandling av asylsøkere som har anført konvertering som grunnlag for sin søknad om beskyttelse. Som utgangspunkt skal saksbehandlingen være likeartet og ikke forskjellsbehandle på grunnlag av blant annet religion. Likevel er det i lov og forskrift, så vel som i internasjonalt regelverk, gitt regler om adgang til positiv særbehandling. Høringsbrevet kunne med fordel drøftet forslaget mot dette regelverket. Dersom departementet gir en kommentar til likebehandlingsaspektet i ikrafttredelsesrundskrivet, kan det være til hjelp for hvordan vi skal forholde oss dersom asylsøkere med andre grunnlag enn konvertering anfører at bestemmelsen bør anvendes tilsvarende for deres sak.

Rett til nemndmøtebehandling

Departementet foreslår at saker om konvertering skal avgjøres i nemndmøte av en nemndleder og to nemndmedlemmer dersom troverdigheten av konverteringen er vurderingstema. I andre tilfeller anviser regelverket som kjent at saker som ikke reiser vesentlige tvilsspørsmål, dvs. tvilsspørsmål av betydning for utfallet, kan bli avgjort av en nemndleder eller bli delegert til UNEs sekretariatet. Det kan gjøres unntak der «særlige grunner» tilsier at det likevel ikke bør være nemndmøtebehandling.

Ordlyden i den foreslåtte bestemmelsen er «skifte av religion eller annet livssyn», og kan språklig forstås slik at man må ha «gått over til» en annen tro eller et annet livssyn. Vi antar imidlertid at meningen er at bestemmelsen også skal omfatte personer som har frafalt sin tidligere tro uten i alle fall formelt å ha gått over til en annen tro eller livssyn. UNE har behandlet flere saker som gjelder personer som har frafalt sin opprinnelige tro, men ikke nødvendigvis bekjenner seg til en spesifikk tro eller livssyn lenger.

Vi vil også gjøre oppmerksom på at anførsler om konvertering kan bli fremsatt i andre saker enn beskyttelsessaker, og da ikke utløse en rett til nemndmøtebehandling slik forslaget nå lyder. Det kan komme i form av en påstand i en utvisningssak om vern mot retur etter ul. § 73. Det kan også komme opp i tilbakekallssaker, både der konverteringen tidligere har dannet grunnlag for en tillatelse i Norge, og der det er andre forhold som har dannet grunnlag for opphold.

I høringsbrevet er det presisert at dersom det er aktuelt ikke å ta klagen til følge av andre grunner enn troverdigheten av konverteringen, gjelder de alminnelige reglene om valg av avgjørelsesform. Det vil bl.a. være aktuelt der forholdene i hjemlandet uansett ikke tilsier en risiko for forfølgelse. Med denne presiseringen har UNE ingen synspunkter på det oppstilte vilkåret.

Vi ser ikke bort i fra at antallet saker med anførsler om konvertering vil kunne øke som følge av innføring av en større rett til nemndmøtebehandling. Muligheten til å gjøre unntak der «særlige grunner» foreligger, herunder som departementet skriver for tilfeller der det er åpenbart at konverteringen ikke er reell, vil kunne demme noe opp for åpenbart grunnløse anførsler om konvertering. Unntaket er imidlertid svært skjønnsmessig, og det kan være krevende på et tidlig stadium av saksbehandlingen å vurdere om en anførsel om konvertering åpenbart ikke er reell. Vi nevner her som en praktisk problemstilling at en klager fra Afghanistan kun kommer med en kort anførsel om konvertering, uten noen nærmere utdypning eller dokumentasjon. Er konverteringen reell, vil vedkommende ha krav på beskyttelse. Vi legger til grunn at UNE i et slikt tilfelle kan etterspørre mer informasjon før nemndlederen tar beslutningen om avgjørelsesform. En annen problemstilling er der en klager fra samme land fremsetter en anførsel om konvertering i forbindelse med en forestående uttransport. Dersom anførselen først kommer opp ved uttransport, og ikke da er nærmere underbygget, vil vi anta at tilfellet kan gå under «særlige grunner» om unntak fra nemndmøtebehandling. Om ikke vil slike anførsler kunne bli brukt strategisk som et virkemiddel for å motvirke effektuering av vedtak. Det kan være en fordel om departementet kommenterer «særlige grunner» i ikrafttredelsesrundskrivet.

UNE er videre enig i behovet for en egen regel om nemndmøtebehandling av omgjøringsanmodninger med anførsler om konvertering, jf. forslagets § 16-10 annet ledd.

Rett til personlig fremmøte i nemndmøtesaker

UNE er enig med departementet i at det ikke er behov for regelendringer når det gjelder retten til personlig fremmøte i nemndmøte ved behandling av klagesaker. UNE er også enig i at en tilsvarende rett bør gjelde ved nemndmøtebehandling av omgjøringsanmodninger, jf. forslagets § 16-12 fjerde ledd.

Rett til vitneførsel

Forslaget innebærer at det «som utgangspunkt» skal gis rett til vitneførsel fra «den menigheten» vedkommende nå tilhører. Som nevnt over, antar vi at forslaget også omfatter saker hvor det er anført frafall fra tidligere tro eller livssyn, uten at vedkommende nødvendigvis har gått over til en annen tro eller livssyn, blitt medlem av en menighet eller annet samfunn. I lys av det kan det vurderes å utforme bestemmelsen noe annerledes for uttrykkelig å favne også slike tilfeller.

At det «som utgangspunkt» skal gis adgang til vitneførsel, åpner for en del spørsmål bl.a. knyttet til når det ev. ikke skal gis slik rett, om parten selv må anmode om det, hvor mange vitner som ev. skal tillates mv. Vi noterer oss at slike spørsmål i høringsbrevet er overlatt til konkrete vurderinger i den enkelte sak, men bemerker likevel at dette kan medføre en del uklarheter. I praksis er mange klagere tilknyttet flere menigheter, og har flere personer fra disse menighetene som de ønsker skal forklare seg. Bestemmelsen kunne mer hensiktsmessig vært utformet som en rettighet, ev. med et unntak f.eks. for tilfeller hvor det åpenbart ikke er av betydning.

Høringsbrevet nevner også kostnader til økt bruk av vitneførsel, men besvarer ikke spørsmålet om hvordan dekningen skal skje. En økt bruk av vitner vil kunne føre til økte kostnader, også om UNE legger til rette for at forklaringer kan skje over telefon eller video i stor grad.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Som departementet gir uttrykk for i høringsbrevet, er det beheftet med stor usikkerhet å gjøre anslag på hvor mange flere saker eller nemndmøter forslaget kan føre til. Med det bakteppet, er UNE enig i de kostnadsanslag som fremgår av høringsbrevet.

 

Med hilsen

 

Ingunn-Sofie Aursnes

Direktør

 

Saksbehandler: Arild Hjelmervik

Dette brevet er godkjent elektronisk i Utlendingsnemnda og har derfor ingen signatur.

 

Høringsbrev, høringsnotat og svar fra andre høringsinstanser kan leses på regjeringen sine sider.