Sammendrag: Familie

 

En kvinne som oppga at hun er enslig og over 60 år søkte om familieinnvandring med voksent barn i Norge. Hun fortalte at de andre barna hennes bor i andre land enn hjemlandet og at det bare var barnet i Norge som kunne ta omsorg for henne. 

 

 

UNE mente at klageren ikke manglet nære slektninger i hjemlandet og derfor oppfylte hun ikke vilkårene for familieinnvandring med voksent barn i Norge.

 

Det sentrale spørsmålet UNE tok stilling til var om det er mest sannsynlig at klageren har barn i hjemlandet. Det avgjørende er om barna faktisk bor eller ikke bor i klagerens hjemland. Det er uten betydning om barna faktisk tar omsorg for klageren. Etter fast og langvarig praksis kreves det at barna som bor med tillatelse i et annet land enn hjemlandet også kan få permanent oppholdstillatelse i landet de bor. Som hovedregel må dette dokumenteres. I tillegg kreves uttalelse fra barna om at han/hun vil bli boende i landet. UNE vurderte oppholdstillatelsene som var fremlagt for noen av klagerens barn, men tillatelsene var allerede utløpt i følge dokumentene. Klageren hadde ikke fremlagt dokumentasjon på fortsatt gyldig oppholdstillatelse. Uttalelser fra barna var heller ikke lagt frem. Det var derfor mest sannsynlig at klageren har barn i hjemlandet og vilkårene for familieinnvandring var derfor ikke oppfylt.

 

UNE mente også at det ikke var slike sterke menneskelige hensyn i saken som kunne gi grunnlag for oppholdstillatelse i Norge. Dette er en unntaksbestemmelse og er ikke ment å omfatte forhold som vil gjelde for et stort antall søkere.  Klageren hadde opplyst om udokumenterte mindre alvorlige helseplager og forklart at det bare er barnet i Norge som vil kunne gi henne nødvendig omsorg. Det er mange som søker om familieinnvandring som klageren som opplyser om tilsvarende forhold. Mange kommer også fra land hvor behandlings- og omsorgstilbudet generelt ligger under standarden i Norge. Med utgangspunkt i at like saker skal behandles likt, ville en oppholdstillatelse i denne saken tilsi at det vil måtte gis tillatelser i en rekke andre saker. Ut fra opplysningene i saken mente UNE at klagerens situasjon ikke var så spesiell og tungtveiende at nektelse av oppholdstillatelse ville være urimelig. En innvilgelse av denne og lignende saker vil gi samfunnsmessige konsekvenser, for eksempel på behandlingskapasitet i det norske helsevesenet og økte utbetalinger gjennom sosial- og trygdeordninger. 

 

Det var derfor ikke grunnlag for å gjøre unntak fra bestemmelsene om hvem som kan gis familieinnvandringstillatelse.