Sammendrag: Utvisning
Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.
Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.
Klageren, en ung student fra Kina, ble ilagt et forelegg på kr 12000 for tyveri av to jakker til en samlet verdi av ca. kr 3700 fra en sportsbutikk.
Klageren hadde oppholdstillatelse for å studere i Norge på tidspunktet for det straffbare forholdet. Forelegget ble vedtatt og gjaldt et forhold som kunne føre til fengselsstraff i mer enn ett år. Grunnvilkårene for utvisning var oppfylt.
Spørsmålet for nemnda var deretter om det ville innebære et uforholdsmessig tiltak overfor klageren å utvise henne med et innreiseforbud på 2 år, slik UDI hadde gjort.
Klageren anførte blant annet at hun ikke hadde påført butikken tap, da hun hadde gjort opp for seg og vedtok forelegget med en gang. Hun hadde dessuten store psykiske helseproblemer da hun begikk det straffbare forholdet, og var ikke klar over hva hun gjorde. Hun hadde en bipolar lidelse, som hun også hadde fått behandling for i Kina. Vaktene i butikken ville ikke høre på henne. Advokaten hennes hadde også sagt at om hun vedtok forelegget, så ville politiet avslutte saken, og det ville ikke skje noe mer. Klageren ble derfor veldig overrasket da hun likevel ble utvist av UDI. Hun anførte videre å ha sterk tilknytning til Norge, da hun var forlovet og samboer med en norsk mann, som hun også ventet barn med.
Nemnda viste til at det fremgår eksplisitt av forelegget av vedtakelse kan medføre bort- eller utvisning fra Norge. Det måtte i denne saken kunne legges til grunn at klageren ble gjort kjent med forelegget sitt innhold og konsekvenser før hun signerte og vedtok forelegget.
Et forelegg innebærer at straffesaken avgjøres endelig og uten domstolsbehandling. En vedtakelse av et forelegg innebærer imidlertid ikke aksept av skyld, men klageren hadde ikke
påanket forelegget og utlendingsmyndighetene måtte derfor forholde seg til at det forelå et vedtatt forelegg.
Nemnda merket seg de formildende omstendighetene rundt den straffbare handlingen og opplysningene om hennes helsesituasjon, og mente dette også tilsa at saken i utgangspunktet lå i nedre sjikt for det som kunne anses som et forholdmessig tiltak i lovens forstand.
Alvoret i saken ble imidlertid skjerpet av at klageren har begått ytterligere lovbrudd ved at hun også hadde arbeidet ulovlig i Norge og dermed overtrådt utlendingsloven § 55 første ledd. Hun hadde jobbet fulltid i en butikk i minst en 8 måneders periode, til tross for at hun bare kunne jobb inntil 20 timer i uken, og heltid i ordinære ferier, som student i Norge. Hun hadde også fått sykemelding fra 100 % stilling i denne perioden. Klageren var ikke forhåndsvarselet om ulovlig arbeid, og overtredelsen kunne derfor ikke tas inn som en del av grunnlaget for utvisning. Det kunne likevel tas inn i forholdsmessighetsvurderingen som et moment som skjerpet alvoret i saken.
Nemnda bemerket blant annet at når studietillatelser anvendes for å arbeide, undergraves regelverket ved at studietillatelser i realiteten blir et oppholdsgrunnlag for ufaglært arbeidskraft.
Klageren hadde ellers ingen sterk tilknytning til Norge i lovens forstand. Hun hadde oppholdt seg i Norge i ca. to år og fire måneder, og tillatelsene ga ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Hun hadde imidlertid en kjæreste hun var forlovet med, som var norsk borger. Det ble opplyst at hun ventet barn med ham, men dette ble aldri nærmere bekreftet.
For å dokumentere et samboerskap som regnes som familieliv og som nærmeste familiemedlem etter utlendingsloven § 70 må paret dokumentere å ha bodd sammen i et fast og etablert samboerforhold i minst to år og ha til hensikt å fortsette samlivet. Det forelå imidlertid ikke dokumentasjon på at så var tilfelle. UNEs egne undersøkelser fra folkeregisteret underbygde også at hun ikke kunne ha bodd så lenge med nordmannen. For øvrig hadde hun ved tidligere søknader om fornyelser vist til at hun var kjæreste og forlovet med en annen mann i delvis samme periode.
På tidspunktet for nemndas behandling hadde klagerens også reist tilbake til Kina, hvor hun hadde sine foreldre. Nemnda mente at klageren ikke kunne sies å ha hatt en berettiget forventning om å kunne etablere seg i Norge.
Nemnda la til grunn at klageren hadde en sterk tilknytning til sitt hjemland. Hun kom til Norge i voksen alder, og hadde hele sin oppvekst, i tillegg til det meste av sitt voksne liv, i hjemlandet. Videre hadde hun utdannet seg i hjemlandet, samt arbeidet der.
Klageren hadde dessuten sine foreldre bosatt i Kina. Hun snakket språket, og var kjent med kulturen og samfunnsforholdet der.
Nemnda konkluderte med at et innreiseforbud på to år var forholdsmessig overfor klageren, tatt i betraktning forholdets alvor, klagerens begrensede tilknytning til Norge og sammenlignbar utvisningspraksis.
Klageren ble også innmeldt i Schengen informasjonssystem (SIS) for to år. Dette innebar at hun ikke hadde lov til å reise inn i Schengen-området i denne perioden.