Last updated: 27/02/2020 27/02/2020

Sammendrag: Familie

Klageren fikk ikke familieinnvandring med samboer i Norge fordi samboeren ikke oppfylte kravet til tidligere inntekt.

Bakgrunn

 
Kvinne søkte om familieinnvandring med norsk samboer (referansepersonen). Hun hadde på søknadstidspunktet oppholdt seg i Norge med selvstendige tillatelser i cirka tre år.   
 

UNEs vurdering

 
Klagerens samboer hadde i 2018 en bekreftet inntekt på 258 328 kroner. Dette var 2 416 kroner for lite til å oppfylle kravet til tidligere inntekt. I klagen sto det at han i tillegg til dette har hatt skattefrie inntekter. UNE la ikke vekt på dette fordi inntekten ikke var dokumentert. UNE vurderte ikke om de andre underholdskravene var oppfylt fordi det ikke hadde betydning for resultatet i saken.
 

Da UNE fattet vedtak hadde samboeren en godt betalt jobb og oppfylte kravet til fremtidig inntekt. UNE vurderte om referansepersonen åpenbart var i stand til å forsørge seg selv og klageren. Det kan gjøres unntak fra underholdskravet i tilfeller der det ikke er tvil om at kravet til selvforsørgelse åpenbart er oppfylt, så lende det ikke er andre hensyn som taler i mot å gjøre unntak. Bestemmelsen er ment å være en snever unntaksbestemmelse. Etter UNEs praksis er det ikke nok til å gjøre unntak at kravet til fremtidig inntekt er oppfylt. Det må som hovedregel foreligge noe annet i tillegg, enten formue eller skattefrie inntekter (f.eks. leieinntekter) eller lignende. Unntaket er beskrevet i rundskriv G-05/2016 der det står at det for eksempel kan gjøres unntak hvis referansepersonen har formue. Hvor stor formuen må være varierer, men hvis inntektskravet nesten er oppfylt, kreves lavere netto formue enn hvis inntekten er et godt stykke under inntektskravet.

UNE mente at det ikke var åpenbart at kravet til selvforsørgelse var oppfylt. At klagerens samboer på UNEs vedtakstidspunkt var ansatt i fast stilling med god inntekt var ikke alene nok til at det var åpenbart at kravet til selvforsørgelse var oppfylt. Referansepersonen var ved siste skatteoppgjør registrert med negativ netto formue, og var registrert med lave inntekter de tidligere skatteoppgjørene. 

Det var heller ikke grunn til å gjøre unntak fra underholdskravet på grunn av særlig sterke menneskelige hensyn eller på grunn av klagerens tilknytning til Norge. Det var ikke opplysninger i saken som tilsa at det er varige hindre for at familieinnvandring kan skje i fremtiden, blant annet fordi det ikke vil være umulig å oppfylle underholdskravet. Partene kunne også leve sammen i klagerens hjemland. Klagerens oppholdstid med tillatelse i Norge var ikke lang nok til at den etter praksis alene kunne gi tillatelse i Norge. Klagerens tidligere tillatelser dannet heller ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse og UNE mente at klageren hadde en sterkere tilknytning til hjemlandet.

Var dette sammendraget nyttig?