Last updated: 21/08/2020 21/08/2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren og barnet fikk ikke beskyttelse i Norge. De risikerte ikke forfølgelse fordi klageren var praktiserende muslim eller fordi hennes ektefelle ble dømt for tilknytning til en forbudt islamistisk organisasjon.

Bakgrunn

 
Klageren søkte beskyttelse sammen med sitt barn. Hun sa at ektefellen var dømt for deltakelse i en islamistisk organisasjon som var forbudt i Russland. Hun fryktet å bli arrestert og fengslet både fordi hun er hans ektefelle og fordi hun er praktiserende muslim. Hun fryktet også at hun ville bli fratatt omsorgen for barnet på grunn av en lovendring fra 2017 som ga myndighetene mulighet til å ta barn fra foreldre som var involvert i ekstremistisk- eller terrorvirksomhet.
 
UDI mente at klageren ikke risikerte fremtidig forfølgelse. De viste til tilgjengelig landinformasjon og at klageren ikke hadde blitt anholdt, siktet eller dømt for noen slike forhold, selv om rettssaken til ektefellen hadde pågått i flere år. Hun ble heller ikke ettersøkt, innkalt til avhør og det var ikke noen arrestordre på henne. UDI bemerket at klageren ikke var eller hadde vært medlem av denne organisasjonen og var uenig med organisasjonens ideologi. Det var ikke rapportert av SOVA (Senter for informasjon og analyse) eller andre kilder om at barn var blitt tatt hånd om av russiske myndigheter med bakgrunn i lovendringen fra 2017. Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn i saken. Det beste for barnet var å returnere til Russland sammen med sin mor, der barnet hadde sin hovedtilknytning.
 
I klagen forklarte klageren at hun flere ganger hadde vært avhørt av myndighetene om ektefellens sak og barnets fremtid. Hun mente at UDI ikke vurderte betydningen av lovendringene knyttet til ekstremisme. Klageren la også frem flere dokumenter, blant annet en stevning fra en russisk domstol som bekreftet at hun var forfulgt Russland.
 

Vurdering og konklusjon

 
UNE trodde ikke på klagerens forklaring om at hun ble stevnet for retten. Rettsdokumentene hadde liten bevismessig verdi og sannsynliggjorde ikke at klageren var forfulgt i Russland. UNE vurderte ikke om klagerens øvrige forklaring var troverdig, men tok utgangspunkt i forklaringen om at ektefellen var dømt for tilknytning til en forbudt islamistisk organisasjon.
 
UNE var enig i UDIs vurdering om at klageren ikke hadde krav på beskyttelse som flyktning. I tillegg bemerket UNE at klageren fikk utstedt utenrikspass etter at hennes ektemann ble dømt. Klageren var også gjennom russisk utreisekontroll da hun reiste ut av Russland. UNE mente at dette var en klar indikasjon på at klageren ikke var forfulgt av russiske myndigheter eller var i deres søkelys. UNE mente også på bakgrunn av tilgjengelig landinformasjon at det var liten grunn til å tro at klageren og barnet ville risikere forfølgelse som følge av ektefellens dom eller egen virksomhet i den forbudte organisasjonen.

UNE var også enig i UDIs vurdering om at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge slik disse begrepene skal forstås. Klageren hadde blant annet skolegang, arbeidserfaring og et utstrakt nettverk i hjemlandet.

Var dette sammendraget nyttig?