Sammendrag: Familie
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring fordi identiteten hans ikke var sannsynliggjort. Han hadde oppgitt ulike navn og fødselsdatoer ved tidligere søknader om opphold i Norge og i andre land.
Bakgrunn
Klageren søkte om oppholdstillatelse for familieinnvandring. Han opplyste at han hadde ektefelle og barn i Norge. UDI avslo søknaden fordi klageren hadde oppgitt en rekke ulike identiteter i forbindelse med sine tidligere søknader om opphold i Norge. Han hadde dermed ikke sannsynliggjort sin identitet.
Vurdering og konklusjon
UNE påpekte at det er svært viktig for norske myndigheter å kjenne identiteten til personer som oppholder seg i Norge. En person som søker om oppholdstillatelse, må derfor legge frem pass eller annet legitimasjonsdokument som er utstedt av offentlig myndighet. Dokumentet må være godkjent som reisedokument etter nærmere regler. Identitetsdokumentene må dessuten være pålitelige, og må sannsynliggjøre den oppgitte identiteten. Kravet om å sannsynliggjøre gjelder selv om det er vanskelig å rette opp i en tvil som allerede har oppstått rundt identiteten.
UNE var enig med UDI, det er tvil om klagerens identitet. I tillegg til at han hadde gitt ulike opplysninger om identitet ved sine tidligere søknader i Norge, hadde han også gitt andre opplysninger om sin identitet da han søkte om beskyttelse i Finland. UNE mente at forklaringene klageren ga på de ulike opplysningene om både navn og fødselsdato ikke var troverdige, og at de fremsto som tilpasninger til UDIs vedtak. Siden den identiteten klageren hadde oppgitt ikke var sannsynliggjort, kunne UNE ikke gi ham en oppholdstillatelse.
UNE mente at det ikke var «sterke menneskelige hensyn» eller at klageren har «særlig tilknytning til riket» som tilsier at tillatelse likevel gis etter utlendingsloven § 38.
Utgangspunktet er at det beste for klagerens barn ville være å vokse opp sammen med begge sine foreldre. UNE mente likevel at dette ikke ble avgjørende. Selv om hensynet til «barnets beste» skal være et grunnleggende hensyn, kan også andre hensyn som innvandringsregulerende hensyn være relevante og avgjørende. Det at foreldrene er bosatt i ulike land er noe som vil gjelde i mange saker hvor vilkårene for familieinnvandring ikke er oppfylt. Det var ikke opplysninger som skiller klagerens situasjon fra svært mange andre saker. Barna bor sammen med sin mor og har gjort det siden fødselen. Det var ikke opplysninger som tilsier at moren ikke kan gi barna tilstrekkelig omsorg. Det var heller ikke opplysninger om at barna har et særlig behov for å ha begge foreldrene tilstede, ut over det som gjelder for barn generelt.
Klageren har aldri hatt formell tillatelse til opphold i Norge. Han har tidligere oppholdt seg i Norge mens han ventet på å få sin utlendingssak avgjort. Deler av hans oppholdstid har også vært ulovlig. Dette er en type oppholdstid som UNE ikke legger særlig vekt på. At klagerens ektefelle og barn er norske statsborgere er ikke en tilknytning som kan gi klageren oppholdstillatelse etter bestemmelsen om sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket.