Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren søkte om oppholdstillatelse ved et norsk politidistrikt i 2019. Formålet med søknaden var å bo i Norge med norsk ektefelle (referansepersonen). Vedlagt søknaden var blant annet vigselsattest som viste at paret ble gift i Norge.

 

UDI avslo søknaden fordi kravet til at begge parter må være fylt 24 år (24-årskravet) ikke var oppfylt. I klagen ble det argumentert for at ekteskapet åpenbart var inngått frivillig og at det derfor var grunn til å gjøre unntak fra 24-årskravet.

 

I klageomgangen ba UNE om oppdaterte opplysninger om referansepersonens arbeids- og inntektsforhold.  

 

Vurdering og konklusjon

 

UNE mente at vilkårene for familieinnvandring ikke var oppfylt fordi kravet til forsørgelse (underholdskravet) ikke var oppfylt. Kravet til fremtidig inntekt var ikke oppfylt.

 

UNE innhentet opplysninger fra Skatteetaten og NAV som viste at referansepersonen hadde en arbeidsinntekt som var mye lavere enn inntektskravet. Referansepersonen var innmeldt som ansatt i full stilling i et firma, gjeldende fra noen måneder tidligere. Det var imidlertid kun innmeldt lav inntekt fra dette firmaet en måned og ellers ingen inntekt de andre månedene. Det var også innmeldt et lite beløp i en måned, fra en deltidsjobb han var registrert med. Det var ikke fremlagt arbeidsavtaler som bekreftet to andre deltidsarbeidsforhold som referansepersonen hadde opplyst om. 

 

UNE mente ut ifra innhentede opplysninger fra Skatteetaten og framlagt dokumentasjon at det ikke var sannsynliggjort at referansepersonen vil ha tilstrekkelig inntekt fremover i tid. Det var derfor ikke nødvendig å vurdere om de andre underholdsvilkårene var oppfylt.

 

UNE mente at det ikke var grunn til å gjøre unntak fra underholdskravet av særlige sterke menneskelige hensyn, slik begrepet skal forstås i utlendingsforskriften § 10-11 første ledd. Det var ikke opplysninger i saken som tilsa at det er varige hindre for at familieinnvandring kan skje i fremtiden. Det var blant annet ikke dokumentert at det vil være umulig å oppfylle underholdskravet, og heller ikke forhold som gjorde at partene ikke kunne leve sammen i klagerens hjemland.

 

Det var heller ikke grunn til å gjøre unntak fra underholdskravet etter annet ledd fordi kravet til selvforsørgelse ikke åpenbart var oppfylt. Det var ikke dokumentert at referansepersonen har en ligningsbasert nettoformue av en viss størrelse. 

 

Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge slik begrepene skal forstås etter utlendingsloven § 38.