Sammendrag: EØS

Bakgrunn

Klageren søkte om oppholdskort for ektefelle av EU/EØS-borger i 2018. Ektefellen var borger av et EU-land og paret hadde barn i Norge. UDI avslo klagerens søknad fordi ektefellen ikke hadde oppholdsrett etter EØS-regelverket. Det var blant annet ikke dokumentert at ektefellen hadde oppholdsrett som arbeidstaker. Klageren fikk heller ikke en tillatelse på humanitært grunnlag.

I klageomgangen mente advokaten at ektefellen oppfylte vilkårene for oppholdsrett fordi hun var ufrivillig arbeidsledig på grunn av helseproblemer. Hun greide ikke å skaffe seg mer arbeid etter at hun ble friskmeldt. Advokaten sendte inn dokumentasjon på ektefellens helsetilstand. Han mente også at retur av klageren ville være i strid med retten til respekt for privatliv og familieliv i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8.

Senere mottok UNE tilleggsopplysninger om at ektefellen nå jobbet i en mye høyere stillingsgrad, og deretter om at hun ble sykemeldt. UNE innhentet opplysninger om ektefellens arbeidsforhold og inntekt fra NAV og Skatteetaten. Klageren sendte inn ektefellens lønnsslipper og sykemeldinger.

Ektefellen hadde en saksforberedende samtale med UNE. Hun fortalte blant annet at hun i perioder hadde fått hjelp av klageren til å gjennomføre jobben noen dager i uka. Hun hadde fått lov av arbeidsgiveren til å gjøre det. UNE var i kontakt med ektefellens arbeidsgiver som benektet at de hadde gitt en slik tillatelse.

Vurdering og konklusjon

UNE var enig med UDI i at klagerens ektefelle ikke hadde oppholdsrett etter EØS-regelverket. Klageren kunne derfor ikke avlede oppholdsrett fra sin ektefelle.

UNE skrev at ektefellen nå var i permisjon og mottok en ytelse fra NAV. Denne ytelsen var basert på at ektefellen skal ha vært i arbeid. Ektefellen hadde tidligere opplyst at hun både i 2018 og 2019 fikk hjelp av klageren noen dager i uken til å gjennomføre arbeidet. Hun fortalte også at klageren den senere tiden hjalp henne ved å passe barnet.

UNE trodde ikke på ektefellens forklaring, fordi hun og klageren opprinnelig tilbakeholdt opplysninger om at ektefellens arbeidsinntekt ikke kunne tilbakeføres til ektefellen alene. Sykemeldingsperiodene stemte ikke overens med det som kom frem av inntektsdokumentasjonen. Ektefellens helseproblemer var heller ikke forenlige med å utføre arbeidet etter arbeidskontrakten. UNE mente at en betydelig del av ektefellens inntekter ble muliggjort av at hun fikk hjelp fra klageren. Det var ikke sannsynliggjort at ektefellen, uten hjelp fra klageren, hadde arbeidet nok til at hun kunne regnes som arbeidstaker etter EØS-regelverket før hun gikk ut i permisjon. Fordi hun ikke hadde status som arbeidstaker før sykemelding og permisjon, hadde hun heller ikke en status som arbeidstaker som kunne bevares da hun mottok sykepenger eller ytelsen fra NAV. Klageren kunne derfor heller ikke avlede oppholdsrett fra ektefellen som arbeidstaker. Klageren fremla heller ikke noen dokumentasjon som tilsa at ektefellen hadde hatt oppholdsrett som student, tjenesteyter eller på grunnlag av tilstrekkelige midler.

UNE mente at klageren kunne blitt nektet oppholdskort uavhengig av om ektefellen hadde jobbet nok til at hun hadde hatt oppholdsrett etter EØS-regelverket. Grunnen til dette var at klageren i søknaden tilbakeholdt opplysninger om at ektefellen ikke hadde utført sitt arbeid uten hjelp fra ham og at ektefellens ytelser fra NAV måtte derfor helt eller delvis tilbakeføres til arbeid som klageren hadde gjort. Klageren hadde derfor mot bedre vitende gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning.

Klageren fikk heller ikke en tillatelse på humanitært grunnlag. UNE mente at det beste for barna var å bo sammen med foreldrene. Ingen av foreldrene hadde dokumentert oppholdsrett etter EØS-reglene og måtte derfor forlate Norge. Familien kunne ta opphold i sitt hjemland, eventuelt i EU-landet ektefellen var borger av. Vedtaket var ikke i strid med retten til respekt for privatliv og familieliv i EMK artikkel 8. Klageren var heller ikke vernet mot retur til hjemlandet eller EU-landet der han tidligere hadde hatt oppholdstillatelse.