Sammendrag: Familie

 

To barn (klagerne) søkte om familieinnvandring med sin mor (referansepersonen) i Norge. Barna hadde bodd med sine besteforeldre i hjemlandet nesten hele livet. Barnas mor bodde i Norge. Klageren hadde nesten ikke kontakt med sin far og de var ikke sikre på hvor han bodde.

 

Det ble innsendt dokumentasjon i form av rettsdokumenter fra klagernes hjemland på at klagernes bestemor var ansvarlig for deres oppvekst og at bestemoren var klagernes verge. Bestemoren hadde gitt referansepersonen fullmakt til å representere klagerne i saken.

 

 

En mor, som er referanseperson, må ha foreldreansvaret alene eller felles med den andre forelderen. Er foreldreansvaret felles, må det legges frem samtykke fra den andre forelderen for at barnet skal kunne bosette seg i Norge. Klagerne bor i hjemlandet hos sin bestemor som også er deres verge. UNE mente det ikke var sannsynliggjort at referansepersonen har foreldreansvar for klagerne. Til tross for gjentatte oppfordringer var det ikke fremlagt dokumentasjon fra hjemlandets myndigheter som viser at referansepersonen har foreldreansvaret alene eller felles med den andre forelderen. Det var heller ikke gitt en forklaring på hvorfor slik dokumentasjon ikke kunne fremlegges. Vilkårene for oppholdstillatelse i utlendingsloven § 42 annet ledd var derfor ikke oppfylt. UNE merket seg den fremlagte dommen hvor det kunne synes som om klagernes bestemor har foreldreansvaret for klagerne. UNE tok ikke endelig stilling til innholdet i dommen, fordi det ikke hadde betydning for resultatet i saken.

 

Det var ikke grunnlag for å gjøre unntak fra bestemmelsene om familieinnvandring på grunnlag av sterke menneskelige hensyn. UNE mente det ikke forelå spesielle og tungtveiende individuelle omstendigheter i saken som skilte klagernes sak fra et større antall saker. Hensynet til barnas beste tilsa heller ikke en annen vurdering. UNE viste til at det forhold at barn og foreldre bor i ulike land er forhold som gjør seg gjeldende i svært mange saker hvor vilkårene for familieinnvandring ikke er oppfylt. Det var heller ikke opplysninger om at klagernes omsorgssituasjon ikke var tilfredsstillende. UNE viste til at barn bor hos sine besteforeldre som de har bodd hos i flere år. Det ble heller ikke ansett å være forhold som tilsier at det er varige hindringer for familieinnvandring i fremtiden. Det var heller ikke opplysninger som tilsier at referansepersonen ikke kan gjenforenes med klagerne i hjemlandet.

 

Vedtaket ble ikke ansett for å være i strid med Norges internasjonale forpliktelser. UNE mente heller ikke vedtaket var i strid med FNs barnekonvensjon artikkel 10. UNE viste til at FNs barnekonvensjon er territorielt avgrenset og at Norge derfor bare er forpliktet etter konvensjonen når det gjelder barn i Norge. Barnekonvensjonen kom derfor ikke til anvendelse i saken fordi barna ikke oppholder seg i Norge. UNE viste imidlertid til at barnets beste er et grunnleggende hensyn i vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn.