Last updated:
21/02/2020
21/02/2020
Please note that not all the information on this page is available in English
Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Afghansk kvinne fikk ikke beskyttelse etter flere år i Norge og Europa. UNE mente at hun ikke var skilt og dermed ikke uten et trygt nettverk å returnere til i hjemlandet.
Bakgrunn
Klageren søkte opprinnelig om familieinnvandring med ektefelle i Norge, men fikk avslag. Hun kom senere til Norge, men fikk avslag på asylsøknaden. Hun søkte deretter om beskyttelse i et annet europeisk land, men ble returnert til Norge som var ansvarlig for å behandle hennes asylsøknad etter Dublin III-forordningen.
Etter retur til Norge ba hun UNE omgjøre avslaget fordi hun hadde vært skilt i flere år. Hun fortalte at hun ble utsatt for vold i ekteskapet, men fryktet represalier fra ektefellens familie dersom hun brøt ut. Hennes nærmeste familie har reist fra Afghanistan, og de mer perifere familiemedlemmene har hun ingen kontakt med. At hun er skilt kvinne med opphold i vesten over lengre tid gjør henne utsatt for mistenkeliggjøring og stigmatisering. Hun har dermed ikke et trygt mannlig nettverk å returnere til.
Vurdering og konklusjon
Det senkede beviskravet gjelder ikke i saker hvor klageren har tilbakeholdt opplysninger. UNE mente uansett at det ikke var noenlunde sannsynlig at klageren er enslig kvinne uten trygt nettverk ved retur til Afghanistan.
UNE mente at opplysningen om samlivsbruddet var et forsøk fra klageren på tilpasning av asylforklaringen siden hun ikke fikk tillatelse for familiegjenforening og heller ikke beskyttelse med den opprinnelige asylforklaringen. Det var ikke sannsynlig at klageren er skilt og det var heller ikke troverdig at hun ikke har kontakt med familiemedlemmer i Afghanistan.
UNE mente at det ikke er grunnlag for å si at afghanere som har oppholdt seg i vesten generelt står i fare for å bli utsatt for overgrep på grunn av sitt utenlandsopphold. Det var ikke forhold ved klageren som tilsa at hun skulle være mer utsatt enn andre.
Related links for this case brief