Sammendrag: Statsborgerskap

Sakens bakgrunn

Klageren var født og oppvokst i Norge med norske foreldre. Han utvandret til USA som ung voksen. Da han ble amerikansk borger mistet han samtidig sitt norske statsborgerskap fordi Norge på daværende tidspunkt ikke tillot dobbelt statsborgerskap. Klageren besøkte Norge årlig, og hadde sterk tilknytning til landet. Da klageren nærmet seg 90 år ønsket han å flytte tilbake til Norge for å bo her på sine siste dager.

Klageren søkte i 2017 om å få tilbake sitt norske statsborgerskap, subsidiært oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 på grunn av sin sterke tilknytning. UDI avslo søknaden i 2019, blant annet fordi klageren ikke oppfylte vilkåret for tidligere norske borgere i statsborgerloven § 15 om å ha bodd i Norge med oppholdstillatelse de siste to årene. UDI skrev at klageren måtte sende inn en ny søknad om oppholdstillatelse hvis han ønsket å bosette seg her.

Vurdering og konklusjon

UNE tok klagen til følge, og innvilget klageren norsk statsborgerskap.

UNE mente etter en konkret vurdering at det var riktig å innvilge klagerens søknad om å få tilbake sitt norske statsborgeskap etter statsborgerloven § 22a. Lovens § 22a trådte i kraft 01.01.2020, samtidig som Norge avviklet prinsippet om ett statsborgeskap. Regelen gjør at personer som mistet sitt norske statsborgeskap fordi de fikk et annet statsborgerskap, lettere skal kunne få tilbake det norske statsborgerskapet. Klageren hadde mistet sitt norske statsborgerskap fordi han ble amerikansk borger. Dessuten oppfylte han de andre materielle vilkårene; han hadde blant annet klarlagt identitet.

Klageren hadde imidlertid søkt om norsk statsborgerskap, mens lovens § 22a åpner for at man kan få tilbake sitt norske statsborgerskap "ved melding". En melding er en forenklet søknadsprosedyre. UNE mente likevel at det var riktig å anse klagerens søknad om statsborgerskap som en melding om gjenerverv etter lovens § 22a.

Det ikke var rettskilder som direkte regulerte spørsmålet om en søknad om gjenerverv fremmet før § 22a trådte i kraft, kunne behandles som en melding om gjenerverv etter § 22a. Søknader om statsborgerskap som var til behandling da regelen trådte i kraft, skulle imidlertid behandles etter nytt regelverk. Dette fulgte av departementets ikrafttredelsesrundskriv til innføringen av § 22. UNE antok at dette åpnet opp for at en søknad kunne anses å være en melding, dersom det ville realisere formålet med det nye regelverket. Formålet med at gjenerverv skulle skje ved melding, var at det både for personen det gjelder, og for myndighetene, var viktig at prosedyren for gjenerverv var så enkel som mulig. Dersom klagerens søknad om gjenerverv ikke kunne anses å være men melding etter § 22a, ville UNE avslått søknaden. Klageren ville så blitt henvist til å fremme melding om gjenerverv etter lovens § 22a, med påfølgende ventetid. Etter UNEs syn ville det vært i strid med lovgivers intensjon om å lage en enkel prosedyre for gjenerverv. Dessuten ville det vært særlig urimelig for klageren. UNE viste til klagerens høye alder, at det allerede hadde gått mer enn 2,5 år siden han søkte om å få tilbake sitt norske statsborgerskap, og at han etter UNEs syn ikke hadde fått god nok veiledning fra UDI.