Sammendrag: Tilbakekall

Kvinne var blitt gitt oppholdstillatelse og beskyttelse på bakgrunn av opplysninger om at hun var enslig mor uten mannlig nettverk i sikkerhetsmessig stabile områder i hjemlandet. Hun fikk etter hvert permanent oppholdstillatelse. Det viste seg at barnefaren kom til Norge før klageren, og at de fikk et barn til her.

 

UNE var enig med UDI i at klageren hadde søkt og blitt innvilget oppholdstillatelser i Norge basert på uriktige opplysninger, og sluttet seg til begrunnelsen i UDIs vedtak. I denne er det gjort en konkret vurdering av opplysningene, inklusive opplysninger fra barnefarens sak. Videre er det vist til at det i vedtaket om innvilgelse av beskyttelse ble opplyst at tillatelsen kunne trekkes tilbake dersom barnefaren senere skulle dukke opp og dersom de fant tilbake til hverandre. Klagerens forklaring ble ikke lagt til grunn. Det var grunn til å tro at partene hadde vært gift hele tiden og at de hadde opprettholdt kontakten før klageren kom til Norge. Det var sannsynlig at de bevisst hadde splittet opp familien med det formål å øke sjansene for å få opphold i Norge. UNE mente derfor at klageren mest sannsynlig hadde gitt uriktige opplysninger til norske utlendingsmyndigheter om at hun var ugift og ikke visste hvor barnas far var da hun kom til Norge. Dette innebar at vedtakene om å innvilge tillatelser var gitt på feil faktisk grunnlag. Det klare utgangspunktet er at slike feil medfører at vedtaket er ugyldig og kan omgjøres, forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c, jf. annet ledd. Det var ikke forhold i saken som tilsa en annen vurdering. UNE mente at klageren hadde gitt de uriktige opplysningene mot bedre vitende. Klageren hadde under hele sitt opphold i Norge vært klar over at oppholdstillatelsene var gitt på uriktig grunnlag. Hun hadde hele tiden hatt selvstendig ansvar for å gi korrekte opplysninger til norske myndigheter. Opplysningene om at hun ikke var gift og ikke visste hvor barnets far var, var av vesentlig betydning for vedtaket om å gi klageren opphold i Norge, og senere vedtak om permanent oppholdstillatelse. Klageren ville mest sannsynlig ikke ha fått noen tillatelse i Norge dersom det hadde vært kjent at hun var gift med barnefaren og at han oppholdt seg i Norge da klageren søkte om oppholdstillatelse. UNE kom derfor til at oppholdstillatelsene var ugyldige. UNE viste til at saken samlet var såpass alvorlig at tillatelsene burde tilbakekalles. Etter dette kom UNE til at adgangen etter utlendingsloven § 63 til å tilbakekalle klagerens midlertidige og permanente oppholdstillatelser skulle benyttes.

 

UNE mente også at det var riktig å inndra klagerens reisedokument, jf. utlendingsforskriften § 12-4 tredje ledd bokstav g.

 

Klageren fikk ikke plikt til å forlate landet, da hun var blitt innvilget ny midlertidig tillatelse av UDI.