Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Barn (klager) på 17 år søkte om familieinnvandring med sin far (referanseperson) i Norge. Det ble innsendt dokumentasjon i form av rettsdokumenter fra Filippinene på at referansepersonen søkte om foreldreansvar for klageren ett år før hun fylte 18 år. Rettsprosessen ble endelig avgjort etter  at klageren var fylt 18 år. Retten tok ikke stilling til foreldreansvaret fordi klageren hadde fylt 18 år og det ikke lenger var noen som hadde foreldreansvar for henne siden hun nå var myndig.  

Vurdering og konklusjon

Klagerens mor er bosatt i klagerens hjemland. Det var ikke fremlagt dokumentasjon på at referansepersonen hadde del i foreldreansvaret for klageren. Det var heller ikke fremlagt gyldig samtykke fra klagerens mor om at hun kunne bosette seg i Norge med sin far. Vilkårene for oppholdstillatelse i utlendingsloven § 42 annet ledd var derfor ikke oppfylt.  

UNE mente heller ikke klageren er forsørget barn over 18 år. UNE mente klageren ikke kunne anses som del av referansepersonens husstand. UNE viste til at hun har bodd sammen men en onkel og hans familie de siste syv årene.

Det var ikke grunnlag for å gjøre unntak fra bestemmelsene om familieinnvandring på grunnlag av sterke menneskelige hensyn. UNE mente det ikke forelå spesielle og tungtveiende individuelle omstendigheter i saken som skilte klagerens sak fra et større antall saker. Det er mange unge mennesker som har det vanskelig i hjem- eller oppholdslandet og ønsker å bo i Norge, herunder voksne barn som søker familieinnvandring med foreldre i Norge. En rekke av disse oppfyller ikke vilkårene for familieinnvandring. Likebehandling og konsekvenshensyn ble tillagt betydelig vekt i vurderingen.

Vedtaket ble ikke ansett for å være i strid med Norges internasjonale forpliktelser.