Sammendrag: Familie

Bakgrunn

En somalisk kvinne søkte om oppholdstillatelse med ektefelle (referanseperson) i Norge. Referansepersonen ble innvilget innreise til Norge som overføringsflyktning. Han kom til Norge og fikk oppholdstillatelse med flyktningestatus i mars 2017. Referansepersonen har permanent oppholdstillatelse i Norge. Klageren fremsatte søknad om oppholdstillatelse ved den norske ambassaden i Kampala cirka ett år og fire måneder etter referansepersonen fikk oppholdstillatelse i Norge. Det ble opplyst at klageren og referansepersonen har tre felles barn. Barna søkte samtidig om familieinnvandring med sine foreldre.

Vurdering og konklusjon

UNE avslo søknaden fordi kravet til fremtidig inntekt ikke var oppfylt. UNE viste til at referansepersonen tidligere har mottatt introduksjonsstønad, men at han de siste månedene ikke hadde mottatt slik stønad. Referansepersonen var heller ikke registrert med hverken arbeid eller arbeidsinntekt. UNE mente derfor det ikke var sannsynlig at referansepersonen ville ha tilstrekkelig inntekt fremover i tid. UNE vurderte ikke om de andre underholdsvilkårene var oppfylt fordi det ikke hadde betydning for resultatet i saken.

UNE vurderte om klageren var unntatt fra kravet til fremtidig inntekt etter utlendingsforskriften § 10-8 fjerde ledd bokstav a. Bestemmelsen gir unntak fra kravet til fremtidig inntekt for ektefeller, samboere og barn dersom søknaden er fremmet innen ett år etter referansepersonen ble innvilget beskyttelse. Klagernes søknader var fremmet etter ettårsfristen.  

UNE mente det ikke var sannsynliggjort at det forelå forhold utenfor klagerens kontroll som førte til at klageren fremmet søknad om tillatelse etter ettårsfristen var utløpt. UNE så hen til anførslene om at det ble søkt for sent fordi det ikke var mulig å skaffe dokumentasjon til flyktninger i Kenya, at det var krig mellom Oromo og Somali på grensen mellom Etiopia og Kenya samt at flyktninger i Nairobi kan oppleve problemer med å skaffe dokumentasjon, som igjen kan vanskeliggjøre livet som flyktning. UNE mente opplysningene om hindringene var vage og lite konkrete. UNE viste til at det ikke var gitt konkrete opplysninger om når klageren forlot hjemlandet og hvor lenge de oppholdt seg i Kenya og Etiopia før de dro videre fra Nairobi til Kampala. UNE mente det også var uklart om klageren hadde forsøkt å fremsette søknad fra Nairobi og viste til at ambassaden i Nairobi har opplyst at de i perioden klageren oppholdt seg der, ikke nektet å ta imot søknader på grunn av manglende asylsøkerbevis. UNE viste også til at klageren opplyste at hun søkte om familieinnvandring da hun fikk sitt asylsøkerbevis, men at søknade først ble registrert på nett mer enn tre måneder etter kortet ble utstedt og cirka tre måneder etter ettårsfristen utløp. UNE viste også til at det at opplysningene om problemer med å fremsette søknaden først kom i klageomgangen svekker troverdigheten av forklaringen.

UNE mente at det heller ikke foreligger «særlig sterke menneskelige hensyn» slik dette begrepet skal forstås, som tilsier at det gjøres unntak fra underholdskravet. UNE mente at det i utgangspunktet ville være til barnas beste å bo sammen med begge foreldrene, men viste til at det ikke er et generelt unntak fra underholdskravet for saker der klageren og referansepersonen har felles barn. Det var ikke opplysninger om at barna har et særlig behov for å ha begge foreldrene tilstede, ut over det som gjelder for barn generelt. UNE viste til at barna bor med sin mor i Uganda. Barnas mor har hatt omsorgen for barna alene siden de ble født og det er ikke opplysninger i saken om at hun ikke kan gi barna tilstrekkelig omsorg. Videre mente UNE at det ikke var opplysninger i saken som tilsier at det er varige hindre for at familieinnvandring kan skje i fremtiden; blant annet var det ikke opplyst om forhold som gjør at det vil være umulig å oppfylle underholdskravet.