Last updated:
16/12/2020
16/12/2020
Please note that not all the information on this page is available in English
Sammendrag: Familie
Klageren fikk ikke familieinnvandring fordi ektefellen i Norge ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt. Ektefellen var ikke registrert med aktivt arbeidsforhold eller annen inntekt.
Bakgrunn
Klageren søkte om oppholdstillatelse ved et norsk politidistrikt i 2019. Formålet med søknaden var å bo i Norge med norsk ektefelle (referansepersonen). Paret hadde vært gift i flere år og klageren hadde vært på besøk i Norge flere ganger tidligere. Vedlagt søknaden var blant annet dokumentasjon fra NAV på at referansepersonen hadde søkt om uføretrygd og dokumentasjon på graviditet.
Vurdering og konklusjon
UNE var enig med UDI, kravet til forsørgelse (underholdskravet) var ikke oppfylt. UNE mente at kravet til fremtidig inntekt ikke var oppfylt og det var derfor ikke nødvendig å vurdere de andre underholdsvilkårene.
Det er bare inntekt som er nevnt i utlendingsforskriften § 10-8 første ledd bokstav a til f, som regnes som inntekt. Dette er arbeidsinntekt, pensjon og andre typer inntekt som lovgiveren mener sikrer god nok evne til å forsørge seg selv og familien i fremtiden. Referansepersonen hadde mottatt foreldrepenger, men utbetalingen var opphørt. UNE innhentet opplysninger fra Skatteetaten og NAV, som viste at referansepersonen ikke er registrert med noen aktive arbeidsforhold i Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret, eller noen annen inntekt.
Klageren er referansepersonens ektefelle, og kravet til fremtidig inntekt kunne derfor ikke oppfylles ved økonomisk garanti fra tredjemann, se utlendingsforskriften § 10-8 tredje ledd bokstav c.
UNE mente at det heller ikke var grunn til å gjøre unntak fra underholdskravet på grunn av sterke menneskelige hensyn. Paret hadde et lite barn sammen, men det er ikke et generelt unntak fra underholdskravet i saker der klageren og referansepersonen har felles barn. Det var ikke opplysninger som tilsa en annen vurdering i denne saken.
Justis- og beredskapsdepartementet har gitt retningslinjer for momenter som det særlig skal ses hen til ved tolkningen av Utlendingsforskriften § 10-11 første ledd, se instruks GI-08/2012. Instruksen er ikke bindende for UNE, men gir uttrykk for hvordan UNE praktiserer bestemmelsen.
Det kan gjøres unntak fra underholdskravet når klageren er en utenlandsk borger som har levd i et langvarig og etablert familieliv med en norsk eller nordisk borger. Etter UNEs praksis må paret ha levd i et etablert familieliv i minst to år for at det skal regnes for å være tilstrekkelig langvarig, og det var ikke tilfellet i denne saken.
Det kan gjøres unntak fra underholdskravet når klageren og referansepersonen har felles barn som er norsk eller nordisk statsborger og er født i Norge, og klageren har lovlig opphold i Norge på fødselstidspunktet. Dette gjaldt imidlertid ikke klageren, fordi unntaket i utgangspunktet ikke gjelder ved innreise på visum eller annen innreise som skjer i nær forbindelse med fødselen, slik som i denne saken.
Referansepersonens situasjon og helse kunne ikke i seg selv tilsi unntak fra underholdskravet. Regelverket har dermed tatt høyde for de tilfeller hvor referansepersonen ikke kan jobbe på grunn av helseproblemer, og lovgiveren har tatt et bevisst valg med hensyn til hvilke trygdeytelser som kan medregnes som inntekt. Denne saken skilte seg heller ikke vesentlig fra mange andre saker der referansepersonen har helseproblemer.
UNE vurderte også familiens mulighet for familieliv i klagerens hjemland og mente at det ikke var varige hindre for at familieinnvandring kunne skje i fremtiden. Det var blant annet ikke dokumentert at det vil være umulig å oppfylle underholdskravet. Klageren kunne også reise visumfritt til Norge.
Samlet sett mente UNE at det ikke var grunnlag for å gjøre unntak fra underholdskravet. Kravet til selvforsørgelse var heller ikke åpenbart oppfylt.