Sammendrag: Familie

Bakgrunn

 

Klageren søkte om familieinnvandring med ektefelle (referansepersonen) i Norge. Referansepersonen er opprinnelig fra Irak, men er i dag norsk borger. Både klageren og referansepersonen ble intervjuet i forbindelse med søknaden.

 

UDI avslo søknaden fordi de mente at ekteskapet hovedsakelig var inngått for å skaffe klageren oppholdstillatelse i Norge. UDI avslo søknaden også fordi det var mest sannsynlig at ekteskapet var inngått mot referansepersonens vilje. I vurderingen la UDI blant annet vekt på at klageren kommer fra et land med stort utvandringspotensiale, at partene inngikk ekteskap uten å ha tilbragt mye tid sammen og uten å ha særlig kjennskap til hverandre, og at de hadde gitt motstridende opplysninger i sine intervjuer. UDI la også vekt på at ekteskapsinngåelsen var atypisk i forhold til irakiske bryllupstradisjoner og viste særlig til at partene ikke feiret bryllupet. I intervjuene kom det også frem at partene var svært ujevne i mental utvikling.

 

Vedtaket ble påklaget og det ble opplyst at partene i perioder har bodd sammen i et tredjeland de siste årene og at de ventet felles barn.

 

 

UNE var enig i UDIs begrunnelse og kom etter en konkret helhetsvurdering til at det var mest sannsynlig at ekteskapet var et omgåelsesekteskap. UNE viste i likhet med UDI særlig til at partene hadde inngått ekteskap uten god kjennskap til hverandre, at ekteskapet ikke ble fullbyrdet da det ble inngått og at ekteskapet ikke ble feiret samt at partene hadde en ujevn mental utvikling. UNE viste også til at partene hadde vist manglende refleksjoner og planer rundt fremtiden.

 

UNE mente også i likhet med UDI at ekteskapet mest sannsynlig var inngått mot referansepersonens vilje. I tillegg til momentene som tilsa at ekteskapet var et omgåelsesekteskap ble det lagt vesentlig vekt på at forlovelsen og ekteskapet ble bestemt kort til etter referansepersonen kom til Irak på sommerferie og at bryllupet ble gjennomført veldig raskt. Det ble vist til at man i saker hvor noen blir presset til å inngå ekteskap ofte ser at ting skjer plutselig og i raskt tempo, slik at partene får liten tid til å opponere mot ekteskapsinngåelsen. Selv om referansepersonen i intervju opplyste at hun var svært forelsket og at det var partene selv som bestemte seg for å inngå ekteskapet mente UNE at det ikke var sannsynlig at partenes familier ikke var klar over og planla ekteskapet allerede før referansepersonens reise til Irak. Det ble vist til at partene hadde hatt lite kontakt forut for ekteskapsinngåelsen. UNE mente at referansepersonen er ekstra sårbar. Det ble lagt vekt på at hun på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen var ung og at hun på grunn av sin helsesituasjon fremsto som veldig avhengig av sin familie i dagliglivet. Det ble også vist til at referansepersonen i intervjuet hadde hatt problemer med å forstå enkelte ord og at hun strevde med å huske ting.

 

UNE mente etter dette at adgangen til å nekte oppholdstillatelse skulle benyttes i denne saken. Det ble tatt med i vurderingen at partene ventet barn sammen og at de i perioder har bodd sammen, men UNE mente at dette ikke kunne tillegges avgjørende betydning. Det var ikke opplysninger i saken som tilsa at det ikke lenger foreligger et press. I likhet med UDI viste UNE til uttalelser i utlendingslovens forarbeider hvor det fremgår klart at det ikke skal være et utgangspunkt at oppholdstillatelse gis fordi partene senere har fått barn sammen, men at det skal gjøres en grundig helhetsvurdering. I et slikt tilfelle som denne saken mente UNE at det ikke skulle gis oppholdstillatelse.

 

Det var heller ingen "sterke menneskelig hensyn" i saken eller en "særlig tilknytning" til Norge ut fra den betydningen begrepene har i utlendingsloven § 38.