Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

 

Klageren søkte om beskyttelse i Norge tidlig på 2000-tallet. Søknaden ble avslått, og han ble uttransportert til hjemlandet. Ett år etter returnerte han til Norge, og søkte beskyttelse på nytt. Han oppga da et annet navn og en annen fødselsdato. Søknaden om beskyttelse ble avslått. Etter at lagmannsretten konkluderte med at avslaget var gyldig, ble klageren på nytt uttransportert til sitt hjemland. Han ble også varig utvist og innmeldt i SIS fordi han hadde søkt om beskyttelse på uriktig identitet.

 

Klageren søkte senere om familieinnvandring med ektefelle. I søknaden krysset han av for at han ikke hadde hatt tidligere opphold i Norge. Han oppga ikke at han hadde hatt et annet navn tidligere, og svarte ikke på spørsmål i søknaden om han hadde vært utvist eller om han tidligere hadde søkt om oppholdstillatelse. Han fikk innvilget oppholdstillatelse for familieinnvandring av UDI i 2010. Tillatelsen ble fornyet flere ganger.

 

Da det senere ble avdekket at klageren tidligere var registrert i Norge med en annen identitet og at han var varig utvist, tilbakekalte UDI hans tidligere oppholdstillatelser.

 

Vurdering og konklusjon

 

UNE var enig med UDI i at klageren hadde fått oppholdstillatelsene på uriktig grunnlag. Han unnlot å opplyse om tidligere opphold i Norge på annen identitet, og fortiet at han var varig utvist da han søkte om familieinnvandring med ektefellen. UNE mente at det var klart at klageren ikke ville fått oppholdstillatelse i Norge dersom det var kjent at han tidligere var varig utvist.

 

UNE mente at klageren hadde holdt tilbake opplysningene mot bedre vitende, og at han under hele sitt opphold var klar over at tillatelsene var gitt på uriktig grunnlag. UNE mente at tillatelsene måtte anses ugyldige etter forvaltningsloven § 35 og at det var grunnlag for å tilbakekalle dem. UNE mente videre at forholdet var så alvorlig at adgangen til å tilbakekalle skulle benyttes.

 

Siden klageren var utvist, fikk han heller ikke ny tillatelse. Hensynet til Norges internasjonale forpliktelser, særlig den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs barnekonvensjon ble vurdert i forbindelse med utvisningssaken, og det ble vist til vurderingene der.