Sammendrag: EØS
Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort etter EØS-regelverket fordi det var gått flere år siden referansepersonen hadde returnert fra et annet EØS land til Norge. Klagerens søknad om oppholdskort kunne derfor ikke anses som en naturlig forlengelse av referansens retur til Norge.
Bakgrunn:
Klageren hadde tidligere oppholdt seg i Norge som asylsøker. Han fikk senere oppholdstillatelse som ektefelle til en norsk borger. Denne tillatelsen ble senere tilbakekalt da klageren ble skilt fra ektefellen. Klageren ble senere utvist fra Norge for to år på grunnlag av straffedom.
Klageren søkte om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger. Han oppga at han var gift med en norsk borger og at de hadde bodd sammen i Danmark fra 2011 inntil nylig. Det ble videre opplyst at ektefellen den siste tiden hadde ukependlet mellom Danmark og Norge, men at hun nå hadde etablert seg i Norge. Klageren hadde dermed utøvd familieliv i Danmark sammen med referansepersonen og deres felles barn.
Vurdering og konklusjon:
UNE var enig med UDI i at søknaden om oppholdskort skulle avslås fordi referansepersonen ikke kunne anses å ha utøvet oppholdsrett i Danmark etter EØS-regelverket. UNE mente at referansen i hovedsak bodde og hadde livet sitt i Norge fra 2013, blant annet fordi hun hadde sitt arbeidssted i Norge og sønnen gikk i barnehage i Norge. Det gikk dermed omtrent fire år fra referansens retur til Norge og til klageren søkte om opphold i Norge. UNE mente dermed at klagerens søknad om opphold ikke kunne anses som en naturlig forlengelse av referansen retur til Norge, se instruks AI-2/2017.
Siden klageren og referansen nå var registrert skilt i det norske folkeregisteret, og referansen ikke utøvet EØS-rettigheter på tidspunktet for skilsmissen, hadde heller ikke klageren noen oppholdsrett å bevare.
UNE mente at det heller ikke var grunnlag for å gi klageren opphold på humanitært grunnlag. Det var ikke sterke menneskelige hensyn i saken, og klageren hadde ikke en særlig tilknytning til riket i lovens forstand. Selv om han har hatt oppholdstillatelse i Norge tidligere, ble deler av denne tillatelsen tilbakekalt. Oppholdet var dessuten på uriktig identitet.
Selv om avslaget på søknaden kunne føre til midlertidig familiesplittelse og få negative konsekvenser for klagerens barn, mente UNE at klageren kunne søke om visum for å besøke barna i Norge, og ha kontakt med de eldste barna via telefon, internett og sosiale medier. Det var heller ikke opplysninger i saken som tilsa at barna ikke får tilstrekkelig omsorg fra gjenværende forelder. UNE viste også til at klageren kunne søke om familieinnvandring etter de ordinære reglene i utlendingsloven, noe som underbygget at familiesplittelsen kunne bli midlertidig.
UNE mente at avslaget ikke var en krenkelse av retten til familieliv etter EMK artikkel 8. Klageren var heller ikke vernet mot retur til sitt hjemland.