Last updated: 22/09/2020 22/09/2020

Sammendrag: Arbeid

Klageren fikk ikke arbeidstillatelse fordi det ikke var nødvendig med faglært kompetanse for den stillingen han var tilbudt.

Bakgrunn:

Klageren søkte om oppholdstillatelse som faglært arbeidstaker for å arbeide som assisterende leder i et cateringfirma. 

Vurdering og konklusjon

UNE la til grunn at klageren var faglært. Søknaden kunne likevel ikke innvilges fordi stillingen han var tilbudt ikke krevde faglært kompetanse, se utlendingsforskriften § 6-1.

Vilkåret om relevans innebærer at hoveddelen av arbeidsoppgavene i den tilbudte stillingen krever kompetanse som faglært, og at det er et krav at kompetansen er relevant for stillingen. UNE mente at det i denne saken ikke var sannsynliggjort at det var nødvendig med faglært kompetanse for stillingen som assisterende daglig leder i cateringfirmaet.

Ifølge arbeidstilbudsskjemaet ville klagerens arbeidsoppgaver blant annet være knyttet til markedsføring, budsjettarbeid, logistikk, status på varelager og lignende arbeidsoppgaver. Av ansettelsesavtalen fremgikk det også at klageren blant annet skulle rekruttere og lære opp ansatte, fordele arbeidsoppgaver, representere bedriften for potensielle kunder, evaluere personalets arbeid, drive markedsføring, lokalisere svinn og unødvendige kostnader, utarbeide handlingsplan, nye systemer og rutiner for bedriftens budsjettering. Klageren skulle også holde oversikt over vedlikeholdsarbeid.

UNE medga at oppgavene falt inn under en naturlig stillingsbeskrivelse for en stilling som daglig leder eller assisterende daglig leder, men mente at det ikke var sannsynliggjort at hoveddelen av arbeidsoppgavene krevde faglært kompetanse. UNE viste til at det i arbeidstilbudskjemaet var huket av for at stillingen ikke krevde formelle kvalifikasjoner. Normalt kreves det heller ikke formell utdanning for å arbeide som assisterende daglig leder i serverings- og cateringbransjen i Norge.

UNE merket seg opplysningen fra klagerens arbeidsgiver om at ville være fordelaktig for firmaet å ha klageren ansatt hos dem. Dette endret imidlertid ikke vurderingen, da det avgjørende spørsmålet var om fagkompetanse var nødvendig for stillingen. Månedslønnens størrelse kunne heller ikke tillegges avgjørende vekt, siden UNE uansett mente at stillingen ikke krevde faglært kompetanse.

UNE konkluderte med at klageren ikke oppfylte vilkårene for å få arbeidstillatelse som faglært. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge som tilsa at han likevel skulle få en tillatelse på humanitært grunnlag.

Var dette sammendraget nyttig?