Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren kom til Norge sammen med sønnen, og hun var gravid. Hun forklarte at hun hadde flyktet fra et tvangsekteskap med en langt eldre mann som var gift fra før. Hun var tvunget inn i ekteskapet av stemoren som hadde lurt faren hennes. Ektefellen og familien hans mishandlet henne, og hun ville skille seg. Ektefellen nektet å gå med på skilsmisse. Etter noen år fikk hun hjelp fra broren og kusinen slik at hun kunne flykte fra Afghanistan og reise til Europa. Hun finansierte reisen ved å selge en butikk hun hadde fått av sin far.

 

UDI avslo søknaden fordi de ikke trodde på klagerens forklaring fordi hun hadde gitt motstridende opplysninger om farens holdninger til kvinner. UDI trodde heller ikke på at faren ikke visste at mannen datteren skulle gifte seg med var gift fra før. UDI mente også klageren forklarte seg mangelfullt om ektefellen og livet sammen med ham.

 

UNE trodde heller ikke på klagerens forklaring. I tillegg til UDIs vurdering av asylforklaringen, mente UNE at det ikke var trolig at klagerens egen familie hjalp henne med å rømme. UNE mente også at forklaringen om klagerens arv og mulighet til å disponere denne ikke stemte med landinformasjonen om temaet. I tillegg tvilte UNE på forklaringen om forholdet mellom faren og stemoren, og at de ikke skulle være i slekt.

 

UNE mente at klageren og barna hadde et trygt nettverk å returnere til, og de hadde ikke krav på beskyttelse i Norge.

Det var heller ingen sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge ut fra den betydningen disse begrepene har i utlendingsloven. Det beste for barna var å returnere til Afghanistan sammen med sin mor, hvor familien kunne være samlet.