Sammendrag: Familie

Klageren er et barn under 18 år som søkte om familieinnvandring med begge de norske foreldrene i Norge. Det var opplyst i saken at foreldrene i Norge var hans adoptivforeldre. Sammen med søknaden var det blant annet sendt inn dokument fra en familiedomstol i Nigeria som hadde innvilget søknad om adopsjon. Det var ikke innhentet godkjenning av adopsjonen fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). I fødselsattesten var adoptivforeldrene oppført som foreldre. 

 

 

Utlendingsloven § 42 første ledd gjelder også for barn som blir adoptert etter utenlandsk lov, se bestemmelsens tredje ledd. UNE mente at oppholdstillatelse ikke kunne gis fordi det ikke var fremlagt forhåndssamtykke fra adopsjonsmyndighetene for at de norske foreldrene kunne adoptere barn fra utlandet, se adopsjonsloven § 18. Det var heller ikke fremlagt dokumentasjon på at norske adopsjonsmyndigheter har anerkjent den utenlandske adopsjonen i etterkant.

 

UNE vurderte opplysningen i saken om at det var søkt om norsk godkjenning av adopsjonen, men det var ikke fremlagt noen dokumentasjon som viste at dette var gjort eller at adopsjonen var anerkjent. Det er adopsjonsmyndighetene som kan gi slik anerkjennelse, og det er utenfor utlendingsmyndighetenes kompetanse å ta stilling til adopsjonen. Å gi en tillatelse uten slik dokumentasjon ville være å omgå reglene for adopsjon. UNE mente også at klageren ikke trenger å søke om oppholdstillatelse når adopsjonen blir anerkjent fordi foreldrene er norske statsborgere, se statsborgerloven § 5.

 

Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn i saken slik begrepet skal forstås. Hensynet til barnets beste talte for at det ville være til klagerens beste å få bo med adoptivforeldrene fremfor å bo på barneinstitusjon. UNE mente likevel at det ikke var nok tungtveiende hensyn for å gjøre unntak i saken fra de vanlige vilkårene som stilles når det gjelder oppholdstillatelse for barn som er adoptert i utlandet. Reglene i adopsjonsloven er blant annet til for å sikre at adopsjonen skjer på en forsvarlig måte og i betryggende former. UNE mente at det var svært viktig at norske adopsjonsmyndigheter gjør de nødvendige vurderingene, særlig med vekt på barnets beste. Hvis man gjør unntak i denne typen saker betyr det en omgåelse av et viktig regelverk som har som formål å beskytte adoptivbarn.