Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren fra Russland søkte beskyttelse sammen med sin familie i 2019. Han fortalte at han hadde deltatt i politiske demonstrasjoner der han flere ganger ble utsatt for omfattende politivold. Han ble også slått av personer som oppsøkte ham hjemme og ble utsatt for en ulykke. Klageren var motstander av president Putin og ga uttrykk for dette på sitt hjemsted. Han hadde opplevd press og andre problemer i jobbsammenheng og ble blant annet trakassert av trafikkpolitiet. I tillegg ble barnet forsøkt rekruttert av en ungdomsgruppering som presset barnet for penger.

Klagerens ektefelle forklarte seg sammenfallende med klageren. Hun støttet ektemannens politiske oppfatning, men utrykte det i mindre grad enn han. 

UDI mente at klageren og familien ikke risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet. De viste blant annet til at klagerens politiske aktivitet ikke tilsa at han skulle utgjøre en trussel for russiske myndigheter ved retur og at familien kunne få bistand fra myndighetene i hjemlandet. 

I klagen presiserte advokaten at klageren var forfulgt av myndighetene på grunn av sin politiske oppfatning og ikke på grunn av forfølgelse fra kriminelle. Klageren vedla blant annet helsedokumenter for å underbygge at han ble utsatt for vold fra myndighetene. Klageren sa at han i Norge fortsatte med å uttrykke motstand mot Putins politikk og vedla en videofil som skulle vise dette.

Vurdering og konklusjon

UNE trodde ikke på klagerens asylforklaring. Klageren sannsynliggjorde ikke at han var spesielt politisk aktiv og at han på grunn av det ble utsatt for reaksjoner fra myndighetene som kunne karakteriseres som forfølgelse.

UNE satte spørsmålstegn ved om klageren faktisk hadde deltatt i politiske demonstrasjoner. De viste til at han forklarte seg lite reflektert om hvorfor han hadde deltatt. UNE mente at klageren uansett ikke sannsynliggjorde at han kom i myndighetenes søkelys på grunn av dette. UNE viste blant annet til at klageren bare deltok som tilhører og hadde ikke noen prominent rolle. Han opplyste heller ikke at han fikk noen administrativ reaksjon, for eksempel bot i forbindelse med deltakelsen i demonstrasjonene.

Når det gjelder den innsendte helsedokumentasjonen, bemerket UNE blant annet at slike dokumenter hadde lav bevisverdi, fordi det var enkelt å fremskaffe eller produsere dem på irregulær måte. UNE mente for øvrig at klageren forklarte seg lite detaljert om politimishandlingen og at dette svekket forklaringens troverdighet. Klagerens eventuelle deltakelse i demonstrasjoner og at han følgelig ble slått av politiet var uansett ikke forfølgelse i juridisk forstand.

Om de øvrige hendelsene, slik som press på jobben, ulykken og trakassering av trafikkpolitiet, mente UNE at klageren ikke sannsynliggjorde at disse kunne knyttes opp til hans politiske oppfatning. Disse forholdene kunne heller ikke anses som forfølgelseslignende. UNE mente at forholdene knyttet til barnets situasjon var kriminelle handlinger som lokale politimyndigheter kunne bistå familien med. 

UNE mente at opplysningene i den innsendte videofilen ikke kunne tillegges vekt. UNE viste blant annet til at den utelukkende fremsto som laget for klagesaken.

UNE mente at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge slik disse begrepene skal forstås. UNE mente videre at det beste for klagerens barn var å reise tilbake til Russland sammen med sine foreldre.