Sammendrag: EØS

Bakgrunn:

Klageren søkte om oppholdsrett som familiemedlem til en EØS borger. Hun opplyste at hennes sønn, som er borger av Estland, utøver EØS rettigheter i Norge. Hun opplyste at hun og ektefellen hadde hatt et etablert familieliv med sønnen og hans ektefelle siden 2012.

Vurdering og konklusjon

Klageren er familiemedlem til en EØS borger i direkte oppadstigende linje. Det avgjørende spørsmålet for om klageren kan bli vurdert som et familiemedlem i utlendingslovens forstand, er derfor om klageren er avhengig av og forsørges av EØS borgeren, se utlendingsloven § 110 tredje ledd bokstav d.

UNE mente at klageren ikke hadde dokumentert at hun har vært forsørget av sønnen i hjemlandet / oppholdslandet eller at hun har et reelt behov for forsørgelse i fremtiden.

Selv om det var dokumentert ved bankutskrifter at sønnen hadde gjort et par pengeoverføringer til klageren, var det ikke dokumentert at pengeoverføringene var av en strukturert karakter, og over tid. Både beløpenes størrelse og det at det bare hadde skjedd ved to anledninger, tydet på at klageren ikke har et reelt behov for forsørgelse i fremtiden. Klageren hadde videre oppholdstillatelse i Estland flere år frem i tid, og mottar en mindre pensjon der som UNE mente hun ville være berettiget til så lenge hun hadde gyldig oppholdstillatelse i Estland.

Det var heller ikke dokumentert at klageren var fysisk avhengig av støtte fra sønnen. Hun hadde opplyst om noen helseproblemer som estiske myndigheter hadde lagt vekt på da hun fikk oppholdstillatelse og pensjon der. Det var ikke fremlagt dokumentasjon på dette til UNE.

Etter en helhetsvurdering mente UNE at det ikke var tilstrekkelig dokumentert at klageren er avhengig av sin sønn for å få sine grunnleggende behov dekket.

Det var heller ingen «sterke menneskelige hensyn» eller «særlig tilknytning til riket» i lovens forstand som gjorde at hun burde få opphold på humanitært grunnlag, se utlendingsloven § 38.