Sammendrag: Statsborgerskap
UNE mente at klageren ikke hadde sannsynliggjort sin anførte identitet, herunder klan og geografisk tilhørighet i Somalia.
Bakgrunn
Klageren søkte om statsborgerskap, men fylte ikke kravet om klarlagt identitet. Hun opplyste i intervju med UDI at hun tilhørte klanen tumal, men husket ikke sin klanrekke. Hun anførte at klanrekker ikke var like utbredt i Somalia i dag som tidligere. Klageren oppga i ett intervju at klanen var kjent for å være håndverkere, og i et annet intervju at de var nomader og drev jordbruk. Klageren forklarte at hun hadde sviktende helse og hukommelse som påvirket svarene i intervjuene med norske myndigheter.
Vurdering og konklusjon
UNE la særlig vekt på at klageren hadde svært generell og begrenset kunnskap om den klan/gruppe hun tilhørte og om egne familieforhold. Videre mente UNE at forklaringen hennes om hvordan hun hadde levd i Somalia var uten nærmere detaljer som var egnet til å sannsynliggjøre den, og at den i noen grad var i strid med landinformasjon. UNE mente også at hennes generelle troverdighet var svekket fordi at hun har gitt motstridende opplysninger.
UNE la vekt på at klan og klantilknytning er et avgjørende element ved somalieres identitet. Betydningen av klan og klantilknytning, både familiært og sosialt, og som sosialt og sikkerhetsmessig sikkerhetsnett, tilsa at somaliere i Somalia har god oversikt og kunnskap om egen klan/gruppe, og hvilke klaner man kan søke hjelp hos, herunder hvilke kjennetegn og hvilken sosial status klanen har.
UNE viste til at tumal ikke var en klan i somalisk forstand, men en gruppe, og at de har et enklere og kortere klansystem, noe som kunne forklare at en tumal ikke kunne liste opp en lang klanrekke. UNE mente likevel at en tumal ville ha gode grunner til å ha kjennskap til klansystemet i Somalia, og måtte forventes å kunne fortelle om og navngi familien sin i generasjoner bakover og ha kunnskap om hvilke klaner de har hatt tilknytning til. UNE mente at klageren, som hadde opplyst å ha bodd mesteparten av livet i hjemlandet, kunne forventes å ha god kjennskap til levekårene for tumal i Somalia over tid. Klageren ble intervjuet tre ganger, og tross for gjentatte oppfordringer om å fortelle mer utfyllende, mente UNE at hun forklarte seg gjennomgående svært generelt og delvis leksikalsk om sin bakgrunn og hadde lite kunnskap om den klan/gruppe hun opplyste å tilhøre. Hun kom ikke med detaljer eller konkretiseringer som kunne bidra til å sannsynliggjøre at hun forklarte seg om et selvopplevd liv i en liten landsby i Sør-Somali. Flere av opplysningene hun ga, var heller ikke i samsvar med landinformasjon om forholdene for den gruppen hun opplyste å tilhøre. UNE mente at klagerens helsedokumentasjon fra fastlegen ikke viste at det er gjennomført nærmere undersøkelser av klagerens hukommelsessvikt. UNE mente også at hukommelsessvikt ikke kan forklare klagerens gjennomgående svake kunnskap om slekt, familieforhold og klansystemet i hjemlandet og det manglende samsvar mellom klagerens forklaring og sønnens forklaring om de samme forholdene, som er redegjort for i UDIs vedtak.
UNE mente at klagerens troverdighet var svekket når det gjelder identitet og at hun ikke hadde sannsynliggjort at den identiteten som hun hadde oppgitt til norske myndigheter, var den rette.