Last updated:
22/04/2021
22/04/2021
Please note that not all the information on this page is available in English
Sammendrag: Familie
Nemnda omgjorde tidligere vedtak. Ekteskapet var et omgåelsesekteskap, men klageren fikk likevel oppholdstillatelse etter vurdering av "kan-skjønnet".
Bakgrunn
En ung mann fra Djibouti søkte om familieinnvandring med ektefellen som opprinnelig er fra Somalia. UNE har tidligere avslått søknaden fordi vilkårene for familieinnvandring med ektefelle i Norge ikke var oppfylt.
Vurdering og konklusjon
Klageren ba om omgjøring av UNEs vedtak og saken ble behandlet på nytt i nemndmøte.
Nemnda mente at ekteskapet er et omgåelsesekteskap, se § 40 fjerde ledd, og viste til UNEs vurdering om dette i tidligere vedtak. Et omgåelsesekteskap er et ekteskap der hovedgrunnen til at klageren giftet seg er at han vil ha en oppholdstillatelse i Norge.
"Kan-skjønnet"
Dersom utlendingsforvaltningen mener det dreier deg om et omgåelsesekteskap, må man vurdere om tillatelse skal nektes. Det er dette som kalles "kan-skjønnet", se lovens ordlyd om at tillatelse "kan nektes".
Høyesterett har i Rt. 2013 s. 937 (39) uttalt følgende om dette:
"Fleire stader i proposisjonen er det uttala at det skal visast varsemd med nekting der berre den eine har det eg har valt å kalle omgaingsføremål, sjå til dømes proposisjonen side 190 og Innst. 0. nr. 42 side 33. Dette går på utøvinga av "kan"-skjønnet etter utlendingslova § 40 fjerde ledd, som ikkje er tvistetema i saka."
Sivilombudsmannen har i brev 31.01.2020 i en annen sak vist til uttalelser i forarbeidene om "kan-skjønnet":
"I Ot.prp.nr.75 (2006-2007), punkt 9.6.2.5 (s 190), slutter departementet seg til utvalgets synspunkter, og uttaler blant annet:
«Det vises til at søkere fra den fattigere del av verden i enkelte tilfeller vurderer ekteskap med en vestlig person som en mulighet for en bedre tilværelse for seg og sine barn. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering om at det isolert sett ikke kan anses som noe formål å nekte oppholdstillatelse i slike tilfeller så lenge ekteskapet samtidig skal ha en realitet. Selv om ordlyden i bestemmelsen kan omfatte disse tilfellene, legger departementet derfor til grunn at slike saker som hovedregel ikke skal avslås. I visse tilfeller kan imidlertid søkerens formål om å oppnå oppholdstillatelse være så fremtredende at spørsmålet bør bedømmes annerledes.»"
Nemnda var enig i Sivilombudsmannens rettslige tilnærming. Nemnda har også merket seg Borgarting lagmannsretts dom 02.10.2020, og de synspunktene som fremkommer om "kan-skjønnet", som nemnda er enig i.
Dette betyr at selv om det hovedsaklige formålet med ekteskapsinngåelsen var å få en tillatelse, så skal man likevel - som hovedregel - få en tillatelse dersom ekteskapet var ment å ha en realitet.
Partene har forklart at de møttes på internett for flere år siden, uten at noen hadde introdusert dem for hverandre og at de deretter hadde omfattende/daglig kontakt på internett. Noen år senere bestemte de seg for å gifte seg. Deretter samtykket familiene til ekteskapet. Familiene kjente ikke til hverandre fra før og hadde ikke hatt noe kontakt i forkant. Referansepersonen reiste til Djibouti, hvor de giftet seg kort tid etter. Dette var første gang de traff hverandre fysisk. De var sammen der i en måneds tid, da han reiste hjem til Norge. De har ikke truffet hverandre fysisk etter dette, men har hatt daglig kontakt på internett.
Partene avviste at ekteskapet var arrangert av familiene, og det var de selv som bestemte at de ville gifte seg. De giftet seg for å leve sammen og stifte familie. Grunnen til at han ikke har besøkt henne i ettertid, er at de ville avvente prosessen med søknaden om oppholdstillatelse. Dessuten at det er dyrt og reise og han har ikke høy inntekt.
Nemnda viste til at partene har samme kulturbakgrunn. Begge var relativt unge med noen års aldersforskjell. Nemnda var noe i tvil om det i virkeligheten dreier seg om et arrangert ekteskap, bestemt av familiene. Nemnda tok utgangspunkt i partenes forklaring om at ekteskapet var noe de fant ut av og bestemte selv, og at familiene samtykket i ettertid. Likevel mente nemnda at ekteskapsinngåelsen kan forstås i den aktuelle kulturelle kontekst, og langt på vei kan sammenliknes med et arrangert ekteskap, hvor partene ikke nødvendigvis har så mye kontakt eller kunnskap om hverandre i forkant av ekteskapsinngåelsen, men hvor det normale likevel er at ekteskapet er ment å ha en realitet. Nemnda viste til forarbeidene i NOU 2004:20 - Ny utlendingslov, side 229:
"Det må understrekes at det i forbindelse med den konkrete bedømmelsen vil være nødvendig å ta hensyn til at det for medlemmene av visse nasjonalitetsgrupper kan være kulturelle årsaker til at partene for eksempel har hatt lite forutgående kontakt med hverandre, eller at de har mindre kunnskaper om hverandre enn det som ellers er alminnelig å forvente. Dette vil for eksempel være situasjonen i forhold til tilfeller hvor partene har inngått et arrangert ekteskap i samsvar med den kulturtradisjonen de tilhører."
Nemnda mente etter dette at ekteskapet er ment å ha en realitet og at UNEs tidligere vedtak dermed omgjøres, se føringene i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s 190. Klageren ble derfor innvilget familieinnvandring med ektefellen etter § 40 første ledd.
Nemnda har for øvrig merket seg partenes forklaringer om at han ikke har vært på besøk hos henne etter ekteskapsinngåelsen, fordi det var dyrt og fordi de ville avvente prosessen med søknaden. Nemnda viste her til at det fra søknaden ble levert, tok lang tid før partene ble intervjuet og UDI senere fattet vedtak i saken. Prosessen frem til UNEs første vedtak hadde pågått i nærmere to år.