Last updated:
03/03/2022
03/03/2022
Please note that not all the information on this page is available in English
Sammendrag: Familie
UNE omgjorde ikke sitt tidligere vedtak om avslag på søknad om familieinnvandring fordi ekteskapet var et omgåelsesekteskap. Oppholdshensikten var så fremtredende at adgangen til å nekte oppholdstillatelse burde benyttes (kan-skjønnet).
Bakgrunn
Klageren fikk endelig avslag på sin søknad om familieinnvandring med ektefellen (referansepersonen) i 2019 fordi UNE mente ekteskapet var et omgåelsesekteskap. UNEs vedtak ble opprettholdt i dom fra Oslo tingrett. Dommen ble påanket til Borgarting lagmannsrett. I lys av to dommer fra Borgarting lagmannsrett i 2020 som gjaldt samme sakstype, besluttet UNE å behandle saken på nytt.
Vurdering og konklusjon
UNE vurderte saken på nytt, men mente fortsatt at det var sannsynlighetsovervekt for at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet var å etablere et oppholdsgrunnlag for klageren i Norge (omgåelsesekteskap). UNE viste til begrunnelsen i tidligere vedtak og presiserte at når det i tidligere vedtak var brukt begrepet "proforma" var det i betydningen omgåelsesekteskap.
UNE vurderte på nytt opplysningene i saken om at referansepersonen hadde et godt forhold til klagerens familie og at partene bodde sammen med klagerens familie når referansepersonen var i klagerens hjemland. UNE tok med i vurderingen opplysningene om at partene har vært gift i flere år, har daglig kontakt og at referansepersonen besøker klageren flere ganger i året. UNE mente at disse opplysningene ikke var egnet til å belyse om ekteskapet er et omgåelsesekteskap eller ikke. Så lenge klageren ikke har fått oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag, er disse forholdene en forutsetning for hans fremtidige opphold i Norge. UNE mente også at det ikke fremsto som særlig tyngende for klageren å opprettholde forholdet til ektefellen. Klageren var også fortsatt ung og hadde ikke forspilt sine sjanser til å gifte seg i hjemlandet.
Selv om ekteskapet anses som et omgåelsesekteskap, kan UNE
likevel se bort i fra dette
og gi oppholdstillatelse. Det er gitt føringer for dette "kan-skjønnet" i forarbeidene. Forarbeidene gir anvisning på at i noen
tilfeller bør ikke adgangen til å nekte
oppholdstillatelse benyttes. UNE mente at føringene i forarbeidene er begrenset til
de tilfellene som faktisk beskrives i
Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) side 190: "Søkeren er alene om å
ha opphold i Norge som
hovedsakelig formål med ekteskapet, samtidig som det er
klart at ekteskapet skal ha en realitet. I slike tilfeller har lovgiver forutsatt at søknaden
normalt bør innvilges, med mindre
omgåelsesformålet er «så fremtredende at spørsmålet bør
bedømmes annerledes».
"
UNE mente det var mest sannsynlig at klagerens
hovedsakelige formål med å inngå ekteskap med referansepersonen hadde vært å skaffe seg
et oppholdsgrunnlag i Norge. UNE tok ikke stilling til om det er en realitet i
ekteskapet, fordi det ikke var avgjørende for resultatet. Momentene UNE hadde lagt vekt på i vurderingen av om det var et omgåelsesekteskap tilsa også at hovedformålet
med ekteskapsinngåelsen hadde vært så fremtredende. Hensynet til en kontrollert og regulert innvandring (innvandringsregulerende hensyn)
tilsa da at tillatelse nektes fordi det ikke er ønskelig at ekteskap brukes som et
instrument til å oppnå oppholdstillatelse.