Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

 

Klageren kom til Norge og søkte om beskyttelse. Klageren la frem nasjonalt eritreisk ID-kort. Klageren kom til Norge alene, men forklarte at hun er gift og har to barn. Som grunnlag for søknaden om beskyttelse oppga klageren at ektefellen avtjente militærtjeneste og var blitt fengslet av uviss grunn. På grunn av dette ble klageren gjentatte ganger oppsøkt av sikkerhetstjenesten, huset ble ransaket og klageren og datteren ble utsatt for overgrep. Klageren ble arrestert en kort periode. Klageren forlot hjemlandet ulovlig. 

 

Saken ble behandlet i nemndmøte med personlig fremmøte i UNE. Nemnda avslo søknaden. Nemnda satte spørsmålstegn ved klagerens troverdighet angående asylgrunnlaget, og mente hun ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort forklaringen. Nemnda la ikke til grunn at klageren hadde forlatt hjemlandet ulovlig, eller at hun ved retur ville risikere reaksjoner fra myndigheten og bli innrullert i militæret.

 

Etter søknaden ble avslått anmodet klageren om at vedtaket ble omgjort. Denne gangen begrunnet i hennes helsesituasjon. Saken ble på nytt behandlet i nemndmøte uten personlig fremmøte. Nemnda la til grunn at klageren slet psykisk, men viste til at det ut fra framlagte opplysninger var uavklart hvilke symptomer klageren hadde, alvorlighetsgraden av disse, og hvilke diagnoser hun hadde fått. På bakgrunn av opplysningene i saken mente nemnda at klagerens psykiske helseproblemer ikke var dokumentert å være av et slikt omfang eller av en slik art at de i seg selv kunne danne grunnlag for en tillatelse. Det var heller ikke tilstrekkelig dokumentert at klageren hadde en alvorlig sinnslidelse, eller at hun hadde en vedvarende psykisk lidelse som kunne bli en alvorlig sinnslidelse uten behandling.

 

Klageren anmodet igjen UNE om å behandle saken og det ble vedlagt nye og oppdatert opplysninger om klagerens helsesituasjon. UNE ga utsatt iverksetting inntil saken var behandlet.

 

Vurdering og konklusjon

 

UNE mente etter en helhetlig vurdering at det var sterke menneskelige hensyn i saken som tilsa at klageren fikk oppholdstillatelse. Det ble fremlagt helsedokumentasjon hvor det fremgikk at klageren hadde fått diagnosen "Andre spesifisert paranoid psykose". Det framgikk av helsedokumentasjonen at sykdommen hadde utviklet seg over tid og blitt langt mer alvorlig enn det den var da UNE fattet forrige beslutning. Etter en helhetsvurdering la UNE til grunn at klagerens helsesituasjon er blitt så alvorlig at terskelen for å få en oppholdstillatelse etter denne bestemmelsen er nådd. Behandlingstilbudet i klagerens hjemland er bare relevant i vurderingen der helseproblemene er så alvorlige at de kan gi grunnlag for oppholdstillatelse. UNE gir normalt ikke oppholdstillatelse der klageren kan få behandling av en viss standard i hjemlandet. Kostnadene ved slik behandling og hvor i landet behandlingen kan gis er i utgangspunktet ikke avgjørende. Ifølge utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo) er det ingen adekvat behandling tilgjengelig i Eritrea for klagerens lidelser. UNE mente at innvandringsregulerende hensyn ikke var avgjørende i denne saken. UNE viste til at klagerens sykdom oppsto etter at hun kom til Norge og at den har utviklet seg negativt over mange år. Tillatelsen ble gitt med begrensninger på grunn av at klageren ikke har gitt tilstrekkelig dokumentasjon på sin identitet.