Sammendrag: Utvisning
Klageren ble utvist med 5 års innreiseforbud og innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS). UNE mente at klageren forsettlig eller grovt uaktsomt hadde gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i forbindelse med søknad om familieinnvandring. Søknaden var avslått etter § 40 fjerde ledd (omgåelsesekteskap).
Bakgrunn
Klageren søkte om oppholdstillatelse i 2018. Formålet med søknaden var familieinnvandring med ektefelle i Norge.
UDI avslo søknaden om familieinnvandring og mente det var sannsynlighetsovervekt for at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet var å skaffe klageren en oppholdstillatelse i Norge (omgåelsesekteskap). Samme dag forhåndsvarslet UDI klageren om at han ble vurdert utvist for å ha gitt uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i familieinnvandringssaken, fordi UDI mente det var et omgåelsesekteskap. UDI fattet deretter vedtak om utvisning med 5 års innreiseforbud og innmelding i Schengen Informasjonssystem (SIS). UDI mente at et innreiseforbud på 5 år ikke var et uforholdsmessig tiltak over klageren eller ektefellen.
Vurdering og konklusjon
UNE opprettholdt UDIs vedtak i familieinnvandringssaken og endret heller ikke UDIs vedtak om utvisning.
UNE mente det var grunnlag for å utvise klageren fordi han forsettlig eller grovt uaktsomt hadde gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i familieinnvandringssaken, se utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a.
UNE mente at beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. UNE tok med i vurderingen uttalelse fra Sivilombudsmannens i sak 2019/617 om beviskrav ved utvisning ved omgåelsesekteskap. UNE mente at ombudsmannens synspunkt ikke hadde betydning i saken fordi klageren uansett mest sannsynlig hadde gitt uriktige opplysninger i saken. Det var også klar sannsynlighetsovervekt for at hovedformålet med ekteskapsinngåelsen var å skaffe et grunnlag for opphold i Norge (omgåelsesekteskap).
UNE viste til begrunnelsen i vedtaket i klagerens familieinnvandringssak. UNE mente at klageren i sine forklaringer i saken mest sannsynlig ga uriktige eller tilbakeholdt opplysninger om kontakten og relasjonen mellom partene og om omstendighetene som ledet frem til ekteskapsinngåelsen. Disse opplysningene var vesentlige for vurderingen av om vilkårene for tillatelsen det var søkt om var oppfylt.
UNE mente også at når klageren hadde gitt uriktige opplysninger i saken, underbygget dette at klageren mest sannsynlig tilbakeholdt vesentlige opplysninger om det reelle formålet med ekteskapsinngåelsen, og at hovedhensikt med å gifte seg var å skaffe lovlig opphold i Norge.
Samlet sett mente UNE at klageren handlet forsettlig eller grovt uaktsomt da han ga uriktige opplysninger og tilbakeholdt opplysninger i saken. Det ble vist til at det er allment kjent at det er sterke begrensninger på adgangen til å innvandre lovlig til Europa og Norge, men at innvandring er mulig gjennom ekteskap. UDI informerer på sine nettsider om at oppholdstillatelse for ektefeller kan nektes hvis hovedgrunnen til å gifte seg var å skaffe opphold i Norge. Søkere har selv et ansvar for å kjenne til og følge reglene som gjelder for sin sak. UNE mente at klageren måtte være kjent med dette. Det lå informasjon om regelverket på UDIs hjemmesider da klageren søkte om tillatelse og han var klar over at det er straffbart å gi uriktige opplysninger eller tilbakeholde opplysninger i sak etter loven. Klageren har hatt en klar oppfordring til å forklare seg korrekt og gi alle relevante opplysninger i saken. UNE mente at det var klanderverdig og grunnlag for sterk bebreidelse at han ga uriktige opplysninger om relasjonen mellom partene forut for ekteskapsinngåelsen, og holdt tilbake opplysninger om hovedhensikten med ekteskapet.
UNE mente at utvisning ikke var et uforholdsmessig tiltak overfor klageren eller ektefellen, se utlendingsloven § 70. Handlingene var en alvorlig overtredelse av utlendingsloven. Han hadde aldri hatt opphold i Norge, og tilknytningen var gjennom ekteskap med norsk statsborger. UNE mente at de ikke hadde e etablert samliv eller familieliv, og ekteskapet var et omgåelsesekteskap. Utvisning var derfor ikke i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8., som først og fremst beskytter et allerede etablert familieliv. EMK artikkel 8 gir ikke rett til å etablere et familieliv i Norge på grunnlag av det som mest sannsynlig er et omgåelsesekteskap. Vedtaket grep heller ikke inn i et allerede etablert samliv eller familieliv. Uansett forelå det ikke uoverstigelig hinder for at partene eventuelt kunne etablere et familieliv i klagerens hjemland, dersom de ønsket å etablere et samliv.
Et innreiseforbud på 5 år var ikke uforholdsmessig overfor klageren og ektefellen. UNE mente adgangen til å utvise klageren burde benyttes.
UNE opprettholdt UDIs vedtak om innmelding i SIS for den periode innreiseforbudet gjelder.