Sammendrag: Familie

Bakgrunn

 

En eldre mor søkte om tillatelse for å besøke voksent barn som bor i Norge. Klageren hadde tidligere fått avslag på søknader om visum. I søknaden oppga hun blant annet at hun er enke, har en gjenlevende forelder og flere søsken. Noen av barna hennes bor i hjemlandet, mens noen av barna bor i Norge. Flere av barna er gift. Hun fremla flere dokumenter med søknaden, blant annet pass, nasjonalt ID-kort, utskrift fra sivilregister, dødsattest, dokumenter for familiemedlemmene i Norge.

 

Vurdering og konklusjon

 

UNE var i hovedsak enig i UDIs vurdering. Midlertidig oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 47 gir ikke mulighet til en permanent oppholdstillatelse i Norge, og det er en forutsetning at klageren reiser tilbake til hjemlandet. UNE må derfor vurdere hvor sannsynlig det er at klageren kommer til å forlate Norge og Schengen-området når oppholdstillatelsen utløper. Dette kaller vi returforutsetninger.

 

UNE mente at utvandringspotensialet fra klagerens hjemland Irak er stort på grunn av den økonomiske, politiske og sosiale situasjonen i landet (generelle forhold). Ut fra praksis i UDI og UNE skal det derfor mye til for å gi en midlertidig oppholdstillatelse. Klagerens egen situasjon var heller ikke god nok til at det styrket returforutsetningene (individuelle forhold). Hun hadde ikke god nok tilknytning til hjemlandet fordi flere av hennes nærmeste slektninger bor i Norge. Hun er enke og bor alene. Hun hadde også fått avslag på tidligere visumsøknader. Dette var opplysninger om individuelle forhold ved klageren som etter UNEs syn svekker sannsynligheten av at hun vil returnere til hjemlandet.

 

Klageren hadde også oppgitt å ha begrenset kontakt med familien i Irak, og opprinnelig begrunnet søknaden med et ønske om permanent opphold i Norge. Senere endret hun forklaringen sin til at kontakten med familien i Irak var god, men UNE la ikke avgjørende vekt på det. Klageren hadde ikke gitt noen detaljert forklaring på hva som har ført til en så vesentlig endring i forholdet til barna i hjemlandet. Tidspunktet for når de nye opplysningene er fremsatt gjør dem også mindre troverdige. UNE mente at klageren forsøkte å tilpasse forklaringen til saken.

 

Etter en samlet vurdering mente UNE at returforutsetningene til klageren ikke var gode nok, og at det ikke var sannsynlig at hun ville forlate Norge og Schengen-området når oppholdstillatelsen utløper.

 

Det var heller ikke sterke menneskelige forhold i saken slik begrepet skal forstås. Det var opplyst at klageren har flere barnebarn i Norge som hun ønsket å opprettholde kontakt med. UNE vurderte hensynet til barnets beste, men mente at det ikke tilsier at søknaden innvilges.

 

En avveining av opplysningene i saken mot hensynet til en kontrollert og regulert innvandring (innvandringsregulerende hensyn) tilsa uansett at oppholdstillatelse ikke gis i denne saken. Bestemmelsen er ikke ment å omfatte forhold som vil gjøre seg gjeldende for et stort antall søkere. Det var ikke spesielle forhold i denne saken. Kontakten mellom familiemedlemmene kunne også opprettholdes gjennom familiebesøk i klagerens hjemland eller annet tredjeland og bruk av alminnelige kommunikasjonsmidler.