Sammendrag: Reisedokumenter

Bakgrunn

Klageren søkte om beskyttelse i Norge og opplyste at han var etnisk tigrinya født i en gulf-stat, men borger av Eritrea. Han la ikke frem pass eller annen dokumentasjon på sin identitet ved ankomst, men senere la han frem fødselsattest og kopi av et eritreisk ID-kort som tilhørte hans far. En undersøkelse viste at klageren hadde fått innvilget turistvisum av et europeisk land. I forbindelse med denne visumsøknaden hadde han lagt frem et eritreisk pass. I passet sto det et navn i tillegg til de tre som klageren opplyste til norske myndigheter. Han sa at dette var hans oldefars navn. Han var registrert med dette navnet i den aktuelle gulf-staten og derfor også i passet.  

UDI avslo søknaden. Vedtaket ble påklaget og UNE innvilget klageren opphold som flyktning. UNE la til grunn at klageren var eritreisk borger, men ikke hans oppgitte identitet. De viste til at det i passet sto et navn i tillegg til de tre som var vanlig i Eritrea, og at ifølge landinformasjon var det ikke vanlig med mer enn eget fornavn, fars og farfars navn.  

Klageren søkte om reisebevis for flyktninger. UDI avslo søknaden fordi de mente at det var tvil om klagerens identitet. I klageomgangen la klageren frem blant annet skoleattester fra gulf-staten. En del av disse viste tre navn som klageren opplyste til norske myndigheter, mens i de andre sto det fire navn som var registrert i passet som ble levert i forbindelse med visumsøknaden.  Klageren fortalte at det var vanlig å bruke fire navn i den aktuelle gulf-staten. Klageren hadde også en saksforberedende samtale i UNE der han ga opplysninger som i hovedtrekk var i samsvar med det han tidligere hadde fortalt.  

Vurdering og konklusjon

Nemnda mente at det ikke var noen særlig grunn til å nekte klageren reisebevis, se utlendingsloven § 64. Det var ikke forhold i saken som gjorde at heller ikke en norsk statsborger ville ha fått pass, se utlendingsforskriften § 12-1 første ledd bokstav a og passloven § 5.

Når det gjaldt klagerens identitet, viste nemnda til at ved utstedelse av reisedokumenter kreves det alminnelig sannsynlighetsovervekt for at oppgitt identitet er riktig. Det innebærer at det må være mest sannsynlig at den oppgitte identiteten er riktig. Det vil da ikke være "tvil om identitet", slik loven og forskriften bruker dette begrepet. I den forbindelse viste nemnda også til Høyesteretts dom HR-2017-2078-A avsnitt 62.

Nemnda tok utgangspunkt i vedtaket der klageren fikk innvilget flyktningstatus i Norge og opplysninger som kom frem etter det. I vedtaket konkluderte UNE med at klagerens identitet ikke var sannsynliggjort fordi han, i strid med navnetradisjonene i Eritrea, hadde oppgitt fire navn.  

Nemnda vurderte klagerens opplysninger om at han har oppgitt fire navn fordi dette kreves i den aktuelle gulf-staten.  De mente at dette var i samsvar med tilgjengelig landinformasjon og viste til Landinfos temanotat «Navneskikker i arabiske land» datert 07.03.2012. Der står det blant annet at Gulf-statene er samfunn hvor beduin-tradisjoner har stått svært sterkt helt inn i moderne tid. Dette medfører at folk i større grad enn i arabiske land ellers er opptatt av avstamning og klansbakgrunn. Når det gjelder navneregistrering, er det fokus på en persons egennavn og fra to til fire ledd av avstamming på farssiden. Nemnda mente at klageren i tillegg ga en konsistent og troverdig forklaring om ulike andre sider av sin identitet og fremla identitetsdokumenter som styrket troverdigheten av den oppgitte identiteten. De pekte også på at klageren medvirket til å avklare sin identitet så langt det var mulig. Nemnda la også til grunn at myndighetene i det europeiske landet klageren søkte visum til hadde undersøkt ektheten av klagerens pass.

Etter en konkret og helhetlig vurdering mente nemnda at klagerens oppgitte identitet var sannsynliggjort med alminnelig sannsynlighetsovervekt. Vilkårene for å nekte reisebevis var derfor ikke oppfylt.