Sammendrag: Utvisning
UDI utviste klageren med fem års innreiseforbud fordi hun hadde gitt uriktige opplysninger om identitet og tidligere opphold i Norge da hun søkte om familieinnvandring. Hun hadde også brutt tidligere innreiseforbud. UNE opprettholdt vedtaket om utvisning, men satte innreiseforbudet ned til to år av hensyn til klagerens barn.
Bakgrunn
Klageren søkte opprinnelig om beskyttelse i Norge, men opplyste ikke om at hun hadde fått beskyttelse i et annet land som inngår i Dublin-samarbeidet. Asylsøknaden ble avslått og hun ble utvist med fem års innreiseforbud. Hun returnerte da til landet hun allerede hadde fått opphold i.
Senere giftet hun seg med en norsk statsborger. Da hun søkte om familieinnvandring med ham fra den norske ambassaden i oppholdslandet, oppga hun et annet navn og en annen fødselsdato enn hun hadde gitt som asylsøker i Norge. I søknaden svarte hun nei på spørsmålet om hun tidligere hadde hatt opphold i et annet Schengen-land.
Klagerens og ektefellens felles barn ble født i Norge. Noe senere ble hennes søknad om familieinnvandring med ektefellen innvilget. Hun og ektefellen fikk deretter et barn til.
UDI tilbakekalte klagerens tillatelser og utviste henne med fem års innreiseforbud, fordi hun hadde gitt uriktige opplysninger til norske myndigheter. Som grunnlag for utvisningen viste UDI også til at hun hadde reist inn i landet mens hun fortsatt hadde et innreiseforbud. UDI meldte klageren inn i Schengens informasjonssystem, SIS.
Vurdering og konklusjon
UNE var enig med UDI i at det var grunnlag for å utvise klageren. UNE viste til at klageren hadde oppgitt to ulike identiteter til norske myndigheter. Selv om det ikke var kjent hvilken identitet som var den riktige, hadde hun oppgitt uriktig identitet til norske myndigheter - enten ved søknaden om asyl eller ved søknaden om familieinnvandring. Opplysninger om identitet vil alltid være vesentlige for om oppholdstillatelse i Norge skal innvilges. I en asylsøknad vil opplysninger om identitet være vesentlige for korrekt vurdering av klagerens beskyttelsesbehov. Det er også et krav om sannsynliggjort identitet for å kunne innvilges midlertidig oppholdstillatelse i familieinnvandring.
Ved søknaden om familieinnvandring hadde klageren også holdt tilbake opplysninger om at hun tidligere hadde søkt asyl i Norge.
UNE mente at klagerens uriktige opplysninger om identitet og tidligere opphold i Norge ble gitt forsettlig eller grovt uaktsomt. Under registrering av asylsøknaden hos politiet hadde klageren blitt gjort kjent med straffeansvaret ved å oppgi uriktige opplysninger i saken. Hun ble også informert om at UDI kan vurdere utvisning fra Schengenområdet hvis en utlending gir uriktige opplysninger i sin sak. Ved innlevering av søknaden om familiegjenforening signerte hun på et skjema der det blant annet gikk frem at det å gi uriktige opplysninger gjør at søknaden kan bli avslått, at det er straffbart å gi uriktige opplysninger og at det kan føre til utvisning fra Norge og Schengen.
I tillegg til å gi uriktige opplysninger, hadde klageren brutt innreiseforbudet.
UNE mente at klageren hadde begått gjentatte og grove overtredelser, og at overtredelsene samlet sett måtte anses som meget grove. Verken hensynet til klageren selv eller til hennes ektefelle gjorde det uforholdsmessig å utvise klageren.
Under noe tvil kom UNE til at innreiseforbudet burde settes ned til to år. For det eldste barnet mente UNE at et innreiseforbud på to år - i motsetning til fem år - ville kunne ha noe å si for muligheten til å beholde et minne om mor, for det tilfelle at barna ble boende igjen med far i Norge. Selv om det var opp til familien hvordan de ville innrette seg om klageren ble utvist, mente UNE at innreiseforbudet av hensyn til det eldste barnet ikke burde settes til mer enn to år.
For det yngste barnet ville nok også to år være for lenge til at tilknytningen kunne opprettholdes, dersom barna ble boende igjen med far. Alternativet var imidlertid at klagerens alvorlige brudd på utlendingsloven ikke skulle føre til noen reaksjon i form av utvisning. Etter en helhetlig vurdering kom UNE til at hensynene som talte for utvisning måtte bli avgjørende. UNE mente at å utvise klageren i denne saken ga en viktig signaleffekt, og kunne bidra til at andre ikke forsøker å bryte regelverket på denne måten (allmennpreventive hensyn). UNE la i vurderingen også særlig vekt på at barnas omsorgssituasjon uansett ble ansett tilstrekkelig ivaretatt, samt at klageren ved en vesentlig endret omsorgssituasjon ville kunne søke om opphevelse av innreiseforbudet eller kortvarig besøk, se utlendingsloven § 71. Innmeldingen i SIS ble opprettholdt, men justert for innreiseforbudets lengde.