Sammendrag: Tilbakekall

Klageren hadde fått innvilget midlertidig oppholdstillatelse i familieinnvandring. Fingeravtrykk avgitt da klageren møtte hos politiet for å få effektuert tillatelsen avdekket tidligere avslag på søknad om beskyttelse i en annen identitet. Klageren var også utvist fra Norge med fem års innreiseforbud fordi hun ikke hadde opplyst om opphold og asylsøknad i et annet Dublin-land.

 

UNE tok ikke stilling til hvilken identitet som er den riktige. UNE viste til at klageren bevisst hadde tilbakeholdt opplysninger om tidligere søknad om beskyttelse i en annen identitet og om at hun var utvist. Fordi dette ble fortiet, fikk ikke utlendingsmyndighetene vurderte om dette tilsa at oppholdstillatelsen likevel ikke burde gis, se utlendingsloven § 59.

 

UNE viste til at praksis i lignende saker tilsier at hun ikke ville fått en oppholdstillatelse hvis disse opplysningene hadde vært kjent for utlendingsmyndighetene. UNE mente at klageren mot bedre vitende ga uriktige opplysninger/holdt tilbake opplysninger om at hun tidligere hadde søkt beskyttelse i Norge under en annen identitet. Klageren var under hele sitt opphold i Norge klar over at hennes oppholdstillatelse var gitt på uriktig grunnlag. UNE påpekte at hun hele tiden hadde et selvstendig ansvar for å gi korrekte opplysninger til norske myndigheter.

 

Klagerens fortielser om tidligere søknad om beskyttelse i en annen identitet og om utvisning var av vesentlig betydning for vedtaket om å gi henne opphold. UNE påpekte også at tilbakekall av en oppholdstillatelse med hjemmel i utlendingsloven § 63 første ledd og alminnelige forvaltningsrettslige regler kan skje uten hensyn til hvem som kan bebreides for de feilene som fører til ugyldighet. UNE viste også til Høyesteretts uttalelser om at utlendingsloven § 63  gir hjemmel for tilbakekall etter også i tilfeller hvor utlendingen ikke har opptrådt svikaktig (vedtakene er ugyldige fordi de bygger på objektiv sett uriktig faktisk grunnlag). Etter dette mente UNE at det var grunnlag for å tilbakekall klagerens midlertidige oppholdstillatelse. Under henvisning til at saken samlet sett var alvorlig, kom UNE til at adgangen til å tilbakekall tillatelsen bør benyttes.

 

UNE ga ikke ny oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38, da klageren var utvist, jf. lovens § 59. Hun ble heller ikke ansett vernet mot retur til det europeiske landet hun har oppholdstillatelse i.