Sammendrag: Familie

Bakgrunn

 

Klageren med to barn søkte om fornyet midlertidig oppholdstillatelse ved et politidistrikt. Formålet var fortsatt familieinnvandring med klagerens ektefelle og barnas mor (referansepersonen). Referansepersonen har hatt oppholdstillatelse i Norge i flere år som stundet, men fikk endelig avslag på søknaden om fornyet studietillatelse av UNE. Familiens saker ble avgjort samme dag.  

 

Vurdering og konklusjon

 

Klagerne oppfylte ikke vilkårene om fornyet oppholdstillatelse fordi referansepersonen ikke har gyldig oppholdstillatelse, se forskriftens § 9-6 første ledd.

 

UNE mente at det heller ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge etter utlendingsloven § 49 eller 38. Når det gjaldt barnas tilknytning til Norge hadde det yngste barnet en viss tilknytning etter sin alder, men ikke en særlig tilknytning til Norge slik begrepet skal forstås. Det eldste barnet hadde oppholdt seg i Norge i over seks år og er i skolealder. UNE mente at barnet hadde en særlig tilknytning til Norge som etter forskriften § 8-5 skal tillegges særlig vekt ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn etter utlendingsloven § 38. UNE mente likevel at barnas tilknytning, sett i sammenheng med saken for øvrig, uansett ikke tilsier at oppholdstillatelse skal gis etter utlendingslovens § 38.

 

Hensynet til barnas beste talte ikke for at oppholdstillatelse bør gis. Selv om oppholdstiden til det ene barnet kunne tilsi at det var best for ham å bo i Norge, så hadde begge barna i stor grad sin tilknytning til foreldrene og kjennskap til hjemlandets kultur og språk, da foreldrene kom til Norge som voksne. Det var ikke opplysninger som tilsier at foreldrene ikke har god omsorgsevne og vil kunne fortsette å gi barna en forsvarlig videre oppvekst i hjemlandet. Det var ingen opplysninger om at barna er særlig sårbare sammenlignet med barn generelt.

 

Barnas foreldre kom til Norge i forbindelse med referansepersonens studier. Hun fikk ikke fornyet sin studietillatelse og må returnere til hjemlandet. Barnas far oppfyller derfor heller ikke vilkårene for fornyet tillatelse som ektefelle til student. Det innebærer at familien vil kunne returnere samlet til hjemlandet. Det er også opplyst i saken at familien ønsker å være samlet, uansett resultatet i saken. Det var ikke holdepunkter for at barnas omsorgssituasjon vil bli vesentlig endret når de returnerer til Nepal sammen med sine foreldre. UNE mente at barns foreldre gir barna tilstrekkelig omsorg og at de også vil gjøre dette etter retur til hjemlandet. Det var ikke holdepunkter for en annen vurdering.

 

UNE mente at hensynet til en kontrollert og regulert innvandring (innvandringsregulerende hensyn) må få avgjørende betydning, vurdert opp mot hensynet til barna i denne saken. Likebehandling og konsekvenshensyn tilsier at hensynet til barna og deres tilknytning til Norge ikke kan være avgjørende i dette tilfellet. Selv om velferden og levestandarden i Norge kan tilsi at det er til barnets beste å få opphold i Norge, kan dette ikke få avgjørende vekt fordi dette er forhold som gjelder i svært mange saker.

 

UNE mente at retur til hjemlandet ikke var så tyngende for barna at det må anses som utilrådelig. Barnas foreldre oppfyller ikke lenger vilkårene for en tillatelse i Norge, og hensynet og respekten for lovens øvrige regler tilsier at familien dermed må reise tilbake til hjemlandet. Barna og deres foreldre har i alle år hatt oppholdstillatelser som ikke gir grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Respekten for regelverket og forutsetningene som tillatelsen er gitt under tilsier derfor at barnas tilknytning og hensynet til barnas beste ikke kan gi grunnlag for oppholdstillatelser etter utlendingsloven § 38.

 

Både klageren og barna har hatt klare forutsetninger for sine tidligere tillatelser. Familien har selv valgt å bosette seg i Norge over så mange år med de begrensningene som hele tiden har fulgt av oppholdstillatelsene. Det er også svært mange som søker om midlertidige oppholdstillatelser som ikke gir grunnlag for permanent opphold i Norge. Dette gjelder ikke bare ansatte ved utenlandske representasjoner i Norge og deres familiemedlemmer, men også studenter, forskere og ansatte i internasjonale selskaper med videre. Det er en forutsetning for alle disse tillatelsene at personene skal returnere etter at tillatelsene utløper og det ikke lenger er grunnlag for opphold i Norge, og det vil undergrave formålet med tillatelsene dersom det gis tillatelser etter utlendingsloven § 38 i slike saker. Innvilgelse etter utlendingsloven § 38 i klagernes saker vil dermed kunne få store ringvirkninger. Hensynet til likebehandling og kontrollert innvandring må derfor tillegges avgjørende vekt.