Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren søkte opprinnelig asyl i et annet europeisk land. På bakgrunn av Dublin III-forordningen ble han overført til Norge, fordi han hadde en bror her.

 

Ved ankomst oppga han å være mindreårig, men var usikker på fødselsdatoen sin. Fødselsdatoen ble satt til den samme som var registrert ved første ankomst til Europa.

 

Klageren fortalte blant annet at hans foreldre og yngre søsken forsvant da de var på reise, og at han ble igjen med to brødre. Kort tid etterpå forsvant også storebroren. Klageren og lillebroren kom til en familie der de ble slått mye. Sikkerhetssituasjonen var også dårlig. Mannen i familien de bodde hos ble drept, og de kunne ikke lenger bo der. En slektning i Kabul dukket opp tilfeldig, og tok dem med hjem. Han fortalte at faren deres hadde blitt drept av sine fiender. I begynnelsen behandlet ham dem bra, men etter hvert begynte også han å slå dem. Slektningen sporet opp klagerens storebror i Norge, og bestemte at klageren også skulle reise hit. Lillebroren ble igjen der.

 

Det ble gjort en aldersundersøkelse av klageren i form av tannrøntgen. Tannlegene kunne imidlertid ikke gjøre en gradering basert på røntgenbildene. UDI gjorde en vurdering av klagerens alder, og fastholdt den som var satt av PU ved ankomst. Ved UDIs vurdering var klageren dermed 17 år og noen måneder.

 

UDI mente at klageren ikke hadde behov for beskyttelse, men at han som mindreårig ikke ville få forsvarlig omsorg i Kabul. De viste til at han hadde blitt slått av slektningen sin. UDI innvilget derfor en midlertidig tillatelse til klagerens 18-årsdag, se utlendingsloven § 38 og utlendingsforskriften § 8-8.

 

I klageomgangen fortalte storebroren at han mente klageren var et år yngre enn det som var fastsatt. Broren mente også at Kabul ikke var trygt. UDI mente det ikke var grunnlag for å endre sin vurdering, og oversendte saken til UNE.

 

UNE returnerte saken til UDI og ba UDI vurdere aldersfastsettelsen på nytt. UNE viste også til at klageren hadde slektninger i Norge som hadde gitt informasjon om familienettverk i Afghanistan som ikke stemte med klagerens opplysninger.

 

I UDIs nye vurdering skrev de at de ikke vektla aldersundersøkelsen i den fornyede vurderingen, men fastholdt ellers sin tidligere aldersvurdering og opprettholdt fødselsdatoen. Om klagerens nettverk skrev UDI at de hadde merket seg at klageren sannsynligvis hadde flere familierelasjoner i Afghanistan enn det han hadde oppgitt til UDI. UDI fastholdt likevel sin vurdering av at han ikke hadde forsvarlig omsorg i Kabul by.

 

UNE gjorde en helhetlig vurdering av klagerens alder, og mente det var mest sannsynlig at klageren var født det året som UDI hadde fastsatt, eller tidligere. Han var dermed voksen på tidspunktet for UNEs vurdering.

 

Angående klagerens nettverk, pekte UNE på opplysningene gitt av klagerens slektninger i Norge. UNE viste også til at mange asylsøkere, særlig mindreårige, har blitt instruert til å fortelle lite om familien og/eller si at de ikke har kontakt med dem. Sammenholdt med kostnadene knyttet til illegal immigrasjon fra Afghanistan til Europa, og ansvaret storfamilien og øvrig slekt har for å beskytte samtlige av gruppens medlemmer, er det lite sannsynlig at barn uten et nettverk av voksne kan gjennomføre en illegal reise fra hjemlandet til Norge. UNE mente at klageren tilbakeholdt opplysninger om sin familie og sitt nettverk.

 

UNE mente at klageren ikke hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse som følge av at faren hadde vært politimann og blitt drept av sine fiender, og viste til landinformasjonen på området. UNE vurderte forklaringen om at klageren hadde blitt utsatt for vold i barndommen, men påpekte at han ikke trengte å bo hos dem som hadde utsatt ham for dette. Den generelle sikkerhetssituasjonen på stedene klageren hadde tilknytning til, var tilstrekkelig trygg for at han kunne returnere dit.

 

UNE vurderte opplysningene om at klageren hadde PTSD, og dessuten at han var et ungt menneske som akkurat hadde fylt 18. UNE mente at det ikke var tvingende helsemessige forhold i saken som kunne begrunne en oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Klagerens tilknytning til Norge gjennom sin bror og andre slektninger, ga heller ikke grunnlag for opphold. UNE viste til at klageren kunne søke om familiegjenforening.