Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

 

Klageren søkte om beskyttelse (asyl) i Norge for flere år siden. Både UDI og UNE avslo søknaden. Klageren ba UNE om å omgjøre sitt vedtak. Hun hadde drevet med politisk aktivitet i hjemlandet, hadde konvertert til kristendommen og var dessuten homofil. Dette hadde hun også forklart seg om tidligere. Hun påpekte at den politiske situasjonen i Iran var krevende, og fortalte at hun var aktiv regimekritiker i sosiale medier (Facebook). Klageren la ved skjermdumper for å dokumentere dette. I tillegg var hun diagnostisert med PTSD, og hadde dessuten vært ute av hjemlandet så lenge at hun ikke hadde noe håp om å kunne skaffe arbeid og bolig der.

 

UNEs vurdering og konklusjon

 

UNE mente at mesteparten av klagerens forklaringer i omgjøringsanmodningen allerede ble vurdert i UNEs tidligere behandling av saken. UNE vurderte imidlertid spørsmålet om politisk aktivisme i sosiale medier.

 

UNE viste til at det i asylsaker i utgangspunktet er et senket beviskrav. Dersom den generelle troverdigheten er tilfredsstillende og klageren har medvirket til å opplyse sin sak så langt det er rimelig og mulig, er det tilstrekkelig at asylforklaringen er "noenlunde sannsynlig". UNE påpekte at klageren har bygget ut sin asylforklaring over tid, og at dette har bidratt til å svekke tilliten til hennes forklaring. I denne omgjøringsanmodningen har hun kommet med nok et moment i forklaringen sin, nemlig politisk aktivitet på internett.

 

UNE bemerket at blogging har blitt svært populært i Iran som følge av pressesensuren. Myndighetene følger derfor godt med på nettet, og kommer med sanksjoner. Ettersom det fins svært mange regimekritiske blogger opprettet av iranere i utlandet, vil myndighetene ha sitt fokus på bloggene som er mest eksponerte og som dermed kan anses som en trussel. I vurderingen av hvorvidt en person med politisk aktivitet i Norge risikerer forfølgelse ved retur til Iran, legger UNE avgjørende vekt på individuelle og konkrete forhold ved personen og dennes aktivitet.

 

UNE understreket at klagerens opprinnelige forklaring om at hun var i iranske myndigheters søkelys ved utreisen fra Iran, ikke var sannsynliggjort i tilstrekkelig grad. Det var dermed mindre sannsynlig at iranske myndigheter skulle være interessert i henne på grunn av aktivitet i Norge, enn om klageren hadde vært profilert i Iran.

 

UNE gjennomgikk hennes aktivitet på Facebook, og mente at hun ikke hadde utmerket seg på en slik måte at hun ved retur til Iran ville risikere reaksjoner fra myndighetene. I Norge og Europa ellers er det stadig flere aktører som prøver å markere på internett, noe som tilsier at iranske myndigheter, i den grad de følger med, antas å måtte konsentrere seg om de aktørene som anses å være drivkrefter på denne arenaen. UNE mente at det ikke var opplysninger i saken om at klageren hadde hatt en særlig fremtredende rolle på internett eller i det iranske opposisjonsmiljøet for øvrig. Hennes aktivitet fremstod som relativt beskjeden, og det ikke var grunn til å tro at hun var i iranske myndigheters søkelys. Hun framstod som en av svært mange som er aktive på internett. I det vesentlige hadde hun redistribuert oppslag fra andre kilder, og det var få som hadde lest og likt hennes oppslag.

 

UNE mente derfor at klageren ikke ville være i iranske myndigheters søkelys ved retur. UNE vektla blant annet at klageren ikke hadde noe utestående med iranske myndigheter, og at hun heller ikke hadde vært i myndighetenes søkelys tidligere. UNE mente videre at asylsøkere som returnerer til Iran ikke risikerer forfølgelse på generelt grunnlag. UNE kom etter en samlet vurdering til at klageren ikke hadde en «velbegrunnet frykt for forfølgelse», se utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

 

Når det gjaldt opphold på humanitært grunnlag, påpekte UNE at helseproblemer som utgangspunkt ikke gir grunnlag for en oppholdstillatelse i Norge, men at dette likevel kan skje i helt spesielle tilfeller. Mindre alvorlige tilstander, som lette og moderate depresjoner eller angst, tvangslidelser eller vanlige former for posttraumatisk stresslidelse (PTSD), er ikke tilstrekkelig til å gi opphold på dette grunnlaget. Generelle sosiale og økonomiske problemer, som mangel på bolig, arbeid og lignende, tilsier i utgangspunktet heller ikke at det foreligger sterke menneskelige hensyn. UNE mente det ikke var grunn til å vurdere klagerens sak annerledes.

 

UNE omgjorde ikke sitt tidligere vedtak.