Sammendrag: Tilbakekall

Klageren kom til Norge fra Irak som 13-åring sammen med sin familie. Faren fikk innvilget beskyttelse, mens mor, klageren og søsknene fikk avledet beskyttelse samme dag. Etter omtrent 4 år gjennomførte UDI nytt intervju med foreldrene fordi familien hadde endret navn i folkeregisteret. Under intervjuet kom det frem at familien hadde oppgitt falske navn og falske ID-dokumenter ved ankomst til Norge. UDI fattet deretter vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelsene og flyktningstatusene til alle i familien. Vedtaket ble opprettholdt av UNE fordi det var fattet på uriktig grunnlag idet klagerne hadde oppgitt uriktige identiteter. Det ble også lagt til grunn at foreldrene hadde forklart seg uriktig om familiens behov for beskyttelse. Familien fikk ikke nye tillatelser, og konsekvensen av vedtaket var at de skulle forlate Norge. Far forlot Norge en liten stund senere.

 

UDI opprettet utvisningssak på mor, klageren og hennes søsken. UNE oppretthold utvisningssaken og ble deretter stevnet for retten. UNE fikk medhold i både tingretten og lagmannsretten. I etterkant av rettsakene ble det sendt inn omgjøringsanmodning i sakene for mor, klageren og søsknene. Saken til mor og søsknene ble omgjort, mens det ble besluttet å avholde nemndmøte i klagerens sak.

 

Vurdering:

Nemndleder fattet avgjørelse om tilbakekall alene. Det ble her konkludert med at klagerens tillatelser kunne tilbakekalles etter alminnelige forvaltningsrettslige regler fordi tidligere vedtak må anses å være ugyldige. Dette følger av utlendingsloven § 63 og forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c. Det ble her vist til lagmannsrettens avgjørelse der UNE fikk medhold. Det var ikke kommet nye opplysninger som tilsa at de tidligere vurderingene var uriktige. Klagerens identitet ble fremdeles ansett som ikke sannsynliggjort.

 

Nemnda skulle ta stilling til om klageren skulle innvilges en ny midlertidig oppholdstillatelse basert på sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket etter utlendingsloven § 38. I denne vurderingen kom flertallet i nemnda frem til at vilkårene i § 38 var oppfylt. Flertallet la stor vekt på klagerens oppholdstid i Norge - hun hadde vært i Norge i 9 år, fullført ungdomskolen, videregående og 2 år av en bachelor grad. Det ble dermed lagt til grunn at hun var godt integrert i Norge. Flertallet la også vekt på at det etter langvarig forvaltningspraksis har barn med 4 og et halvt år opphold i Norge samt gått et år på skole, opparbeid seg en tilknytning som isolert sett danner grunnlag for opphold. Dette var tilfellet for klageren før hun fylte 18 år. At hun nå var blitt voksen ble vektlagt i liten grad. I tillegg ble det i liten grad vektlagt at hun hadde bodd i Irak i 13 år før hun kom til Norge.

 

Når det gjelder innvandringsregulerende hensyn, legger flertallet vekt på at det var foreldrene til klageren som var ansvarlig for å oppgi uriktig navn og asylhistorie samt å legge frem falske id dokumenter. Flertallet var av den oppfatning at klageren hadde liten innflytelse over egen situasjon da hun kom til Norge, og at hun ikke kunne lastes for feil hennes foreldre hadde begått flere år tilbake i tid. Flertallet la noe vekt på at klageren selv ikke hadde bidratt til å klargjøre sin egen identitet ved å legge frem korrekte id-dokumenter etter at hun ble voksen, samt at hun hadde oppholdt seg ulovlig i Norge siden det ble fattet vedtak om tilbakekall. Det ble likevel konkludert med at hennes sterke tilknytning til Norge måtte veie tyngst. Da hennes identitet ikke var sannsynliggjort, fikk hun innvilget midlertidig oppholdstillatelse med begrensninger.