Sammendrag: Familie

 

Klageren søkte om oppholdstillatelse for å gifte seg i Norge med sin forlovede (referansepersonen). Forloveden er opprinnelig fra samme hjemland og har blitt norsk statsborger. De ble kjent gjennom en venn, og etter kontakt per telefon og lignende i tre måneder var de i et forhold. Etter omtrent ni måneder forlovet de seg. De kunne ikke ha forlovelsesfest fordi referansepersonen ikke kunne reise til Iran. De møttes en gang i Tyrkia.

 

 

Klageren og referansepersonen må sannsynliggjøre at de skal gifte seg i Norge innen seks måneder etter innreisen. UNE kan blant annet legge vekt på om de har konkrete planer for rammene rundt ekteskapsinngåelsen, hvordan forholdet har utviklet seg og hvilken kunnskap de to har om hverandre. UNE kan også legge vekt på sannsynligheten for at klageren vil forlate Norge dersom ekteskapet ikke blir inngått.

 

UNE mente at det ikke var sannsynliggjort at klageren og referansepersonen ville gifte seg innen seks måneder etter innreisen. Det var opplyst at de hadde endret planer og bestemt seg for å gifte seg utenfor Norge. Uavhengig av endringen i planene ville det ikke vært sannsynliggjort at de skulle gifte seg innen seks måneder etter innreise. UNE vektla at det var få konkrete planer for vielsen. De hadde en gjesteliste, og ønsket et stort bryllup, men det var ikke flere avklarte detaljer. UNE forsto at det er vanskelig å planlegge en konkret dato når saksbehandlingstiden er usikker, men at bestemmelsen gir en tillatelse på maksimalt seks måneder. Det er derfor grunn til å forvente at mesteparten av forberedelsene til ekteskapsinngåelsen er igangsatt. Det omfatter planer om hva slags type vielse, hvor den skal finne sted, og på hvilke måter familien skal være involvert. Partene har hatt god anledning under saksgangen til å gi utfyllende opplysninger uten at det var gjort.

 

UNE mente også at det ikke var sannsynliggjort at klageren vil forlate Norge dersom en søknad om videre opphold avslås. Etter fast og etablert praksis skal en søknad om oppholdstillatelse for å gifte seg i Norge normalt avslås hvis forholdet mellom klageren og referansepersonen ikke er tilstrekkelig etablert til at klageren ville blitt innvilget besøksvisum (Schengenvisum) til Norge.

 

For å vurdere om klageren ville blitt innvilget Schengenvisum ses det på hennes returforutsetninger, både generelle forhold i hjemlandet og hennes individuelle omstendigheter er relevant for den konkrete vurderingen. Det er et vesentlig utvandringspotensiale fra Iran på grunn av de rådende sosiale, økonomiske og politiske forholdene i landet. Mange klagere anser arbeids- og inntektsmulighetene i Norge eller Europa som mer attraktive enn i sitt hjemland. På denne bakgrunn mente UNE at de generelle returforutsetningene var svake.

 

At klageren har familie i hjemlandet og har studert der, og ideelt sett ønsket å etablere seg der med forloveden var ikke nok. UNE la vekt på at klageren er ung og uten økonomiske forpliktelser i hjemlandet. Hennes individuelle forhold var ikke så sterke at de veide opp for de de andre momentene i saken som svekket returforutsetningene.

 

Partenes forhold var heller ikke tilstrekkelig etablert til at det veide opp for de svake returforutsetningene. De hadde kontakt via internett og videosamtaler over flere år, men ble forlovet uten å ha møttes fysisk. Partene hadde kun møttes én gang etter dette da de var én uke sammen i Tyrkia. Ut fra en helhetsvurdering, mente UNE at disse forholdene gjorde at oppholdstillatelse ikke bør innvilges i denne saken.

 

Det var ikke sterke menneskelige hensyn i saken slik begrepet skal forstås i utlendingsloven § 49.