Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

 

Da klageren søkte beskyttelse i Norge oppga han å være enslig mindreårig asylsøker. Han opplyste videre at hans far var død og at han ikke hadde andre mannlige omsorgspersoner på hjemstedet. På grunnlag av disse opplysningene ble klageren innvilget en oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

 

Det ble senere gjort funn på sosiale medier, i valutaregisteret og gjennom bevis innhentet fra husransakelse som viste at opplysningene klageren hadde gitt var uriktige.

 

Vurdering og konklusjon

 

UNE var enig i UDIS vurdering at klageren mest sannsynlig har søkt og blitt innvilget oppholdstillatelse i Norge på grunn av uriktige opplysninger om identitet, herunder alder, familienettverk og oppvekst. UNE mente at dette innebærer at tillatelsene var gitt på feil faktisk grunnlag. I slike tilfeller er det klare utgangspunktet at vedtaket er ugyldig og kan omgjøres, se forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c, jf. annet ledd.

 

UNE mente videre at de uriktige opplysningene har vært av vesentlig betydning for vedtak om innvilgelse av oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Hvis det hadde vært kjent at klagerens mor og søsken bodde sammen med en mannlig omsorgsperson på hjemstedet ville han ikke fått en tillatelse.

 

Det klare utgangspunktet er at en tillatelse som er gitt på uriktig eller sviktende grunnlag tilbakekalles, se forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c. Dette gjelder også i de tilfeller hvor klageren har oppholdt seg lenge i Norge.

 

UNE viste til at norske myndigheter i stor grad baserer seg på utlendingers egne opplysninger når de skal vurdere om vilkårene for en tillatelse er oppfylt. Ved å gi uriktige opplysninger om sin identitet har klageren misbrukt denne tilliten og gjort det vanskelig å foreta en korrekt vurdering av hans sak. Utlendingsmyndighetene har brukt store ressurser i denne saken fordi klageren har gitt uriktige opplysninger. Når klageren får en tillatelse fordi han har gitt uriktige opplysninger om familie og nettverk på hjemstedet, er dette å anse som misbruk av asylsystemet. Samlet sett mente UNE at denne saken var så alvorlig at utlendingsmyndighetene bør benytte seg av adgangen til tilbakekall.

 

UNE kom i sin videre vurdering frem til at klageren heller ikke på tidspunkt for tilbakekall har et beskyttelsesbehov. UNE mente at han verken var flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller § 28 første ledd bokstav b.

 

UNE vurderte om det forela sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge, se utlendingsloven § 38. I denne vurderingen så UNE hen til flere momenter, blant annet klagerens oppholdstid på over 11 år, det at han har barn i Norge, samt at han har en samboer som er norsk statsborger. UNE konkluderte med at det ikke var grunnlag for å gi en ny tillatelse etter utlendingsloven § 38. I sin vurdering la UNE, i likhet med UDI, vekt på at klagerens botid var opparbeidet under falske premisser slik at den etter etablert praksis ikke tillegges vekt. Vedrørende barna ble det påpekt at klageren aldri hadde bodd sammen med sine barn, og at han bare ved en anledning hadde benyttet seg av sin samværsrett. Hensynet til klagerens barn tilsier derfor ikke han han bør få en ny tillatelse.

 

UNE mente at klageren heller ikke var vernet mot retur til hjemlandet.