Sammendrag: Utvisning

Bakgrunn

UDI utviste klageren med varig innreiseforbud fordi han var dømt til fengsel i fem år for blant annet voldtektsforsøk og trusler. Klagerens oppholdstillatelse og flyktningstatus ble tilbakekalt i vedtak samme dag. UNE opprettholdt utvisningsvedtaket i klageomgangen.

Klagerens advokat ba UNE om å omgjøre vedtaket. Advokaten skrev at UNE hadde lagt feil faktum til grunn for forholdsmessighetsvurderingen. Det var feil å vektlegge at klageren var en arbeidsfør mann, og at han hadde kjennskap til hjemlandets kultur, språk og samfunnsforhold. Det var også feil at klagerens adoptivmor har et nettverk i Etiopia som klageren kunne nyttiggjøre seg ved retur. På grunn av hans psykiske lidelser ville klageren trolig ikke overleve en retur til Etiopia, og han er heller ikke arbeidsfør eller i stand til å klare seg selv. Vedlagt var en epikrise som viste at klageren hadde vært innlagt på akuttpsykiatrisk etter at UNEs vedtak var fattet.

Vurdering og konklusjon

UNE presiserte at UNEs vedtak i utgangspunktet er endelige. Flere av opplysningene i anmodningen om omgjøring var tidligere vurdert, og UNE viste til begrunnelsen i sitt tidligere vedtak når det gjaldt disse.

Når det gjaldt de nye opplysningene om klagerens psykiske helse, presiserte UNE at eventuelle nye forhold skal vurderes i en søknad om opphevelse av innreiseforbud etter at klageren har reist fra Norge slik han har plikt til. UNE valgte likevel å vurdere om retur til Etiopia ville innebære et brudd på den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3 på grunn av klagerens psykiske helse. UNE konkluderte med at terskelen for brudd på artikkel 3 ikke var brutt i klagerens tilfelle.

UNE viste blant annet til at den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Paposhvili v. Belgium, avsagt 13. desember 2016, har presisert at EMK artikkel 3 også kan få betydning i helsesaker, hvis utsendelse vil utsette personen for risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling. Domstolen hadde der lagt til grunn at en utsendelse av en utlending, etter en konkret vurdering av de generelle og individuelle sidene ved saken, vil representere et brudd på EMK artikkel 3 der:

• han/hun er alvorlig syk
• det i hjemlandet ikke foreligger et adekvat behandlingstilbud eller
• dette behandlingstilbudet ikke er konkret og individuelt tilgjengelig for ham/henne og
• dette medfører en reell risiko for en alvorlig, rask og irreversibel forverring av hans/hennes helsetilstand og
• dette vil innebære en intens lidelse eller en betydelig reduksjon av levetiden.

UNE mente at terskelen etter EMK artikkel 3 ikke var nådd. Det sto i epikrisen at klageren ikke har noen alvorlig psykisk sykdom, men rusmisbruk. Aktuell selvmordsproblematikk og fortvilelse måtte ses i sammenheng med hans vanskelige livssituasjon og ikke en psykisk lidelse. Utvisningsvedtaket utgjorde dermed ikke brudd på EMK artikkel 3, og ble derfor ikke omgjort.