Sammendrag: EØS
Klageren var straffedømt i Norge for narkotikakriminalitet. Han ble ansett som en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn, og hensynet til offentlig orden tilsa at han ble utvist. UNE mente at utvisning ikke var uforholdsmessig overfor ham eller hans familie. Innreiseforbudet ble gjort varig.
Bakgrunn
Mens klageren oppholdt seg i Norge som arbeidstaker fra et EØS-land, ble han dømt for grov narkotikaovertredelse. Det straffbare forholdet gjaldt både erverv og videresalg av kokain. Ved straffutmålingen ble det i formildende retning lagt vekt på at klageren ga en uforbeholden tilståelse og derved bidro til oppklaring av saken. Lagmannsretten konkluderte med at dette tilsa et fradrag på rundt en tredel, og satte straffen til ett år og åtte måneder i fengsel.
UDI utviste deretter klageren med varig innreiseforbud.
UNEs vurdering
UNE var enig i at grunnvilkårene for å utvise klageren var oppfylt. Siden klageren var dømt for en grov narkotikaovertredelse, tilsa hensynet til «offentlig orden» utvisning. UNE bemerket at narkotikakriminalitet er et av hovedproblemene i det norske kriminalitetsbildet, og at det fører til en rekke andre lovbrudd og er vanskelig å bekjempe. Dessuten har det store omkostninger for samfunnet og utgjør i dag et betydelig samfunnsproblem. UNE viste videre til at forarbeidene til utlendingsloven gir klare signaler om at denne typen kriminalitet må vurderes som spesielt alvorlig i utvisningssammenheng.
UNE påpekte at EU-domstolen har uttalt at en straffedom i seg selv ikke er tilstrekkelig til å kunne utvise et medlem av et EU-land. Det må også være personlige forhold ved utlendingen som innebærer en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Dette betyr at det må være en fare for at vedkommende i fremtiden vil begå tilsvarende kriminalitet. Ifølge Høyesterett kan det ved de mer alvorlige forholdene ikke stilles krav om sannsynlighetsovervekt.
UNE mente at klagerens straffbare handlinger var motivert av profitt, og at han hadde vist vilje til å gå langt for å oppnå fortjeneste. UNE la vekt på at inntektsmulighetene ved tilsvarende handlinger kan være en aktuell motivasjon for klageren også i fremtiden. UNE mente at han ved sin adferd har vist en alvorlig mangel på respekt for norske lover og regler, og på denne bakgrunn utgjør en tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.
UNE mente videre at hensynet til klageren selv ikke gjorde det uforholdsmessig å utvise ham. Heller ikke hensynet til hans ektefelle eller tre barn gjorde utvisning uforholdsmessig. Ektefellen kunne velge om hun ville fortsette å bo i Norge med barna, eller følge klageren til hjemlandet sammen med barna. Når det gjaldt barna, mente UNE at hensynet til dem heller ikke gjorde utvisning uforholdsmessig. Foreldrene kan selv velge bosted for barna. Det var ingen opplysninger i saken som tilsa at barna ville bli utsatt for belastninger ut over det som er å forvente i en slik situasjon. UNE la særlig vekt på at klageren hadde gjort seg skyldig i særlig alvorlig kriminalitet, og mente at hensynene som talte for utvisning, måtte bli avgjørende. Barnas omsorgssituasjon syntes tilstrekkelig godt ivaretatt.
UNE viste til at varig innreiseforbud var praksis ved saker av tilsvarende alvor, og mente at det ikke var kommet frem opplysninger som ga grunnlag for å fravike denne praksisen i saken.