Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren hadde fått endelig avslag på søknad om familieinnvandring med sin samboer (referansepersonen). Hans fullmektig ba UNE om å omgjøre avgjørelsen, og viste til at han nå hadde sannsynliggjort sin identitet. Han hadde innrømmet at opplysningene han hadde gitt da han søkte asyl var feilaktige, men la nå frem kopi av en rekke dokumenter som kunne avklare hans identitet. Fullmektigen påpekte også at klageren hadde barn i Norge som trengte ham, og mente UNEs avslag var et brudd på Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. UNE ba om ytterligere informasjon, og fikk da en utfyllende forklaring samt kopi av flere dokumenter.

UNEs vurdering

UNE påpekte at klageren ved å oppgi ulike navn, flere fødselsdatoer og fødesteder hadde bidratt til å skape identitetstvil. Det gjelder et alminnelig krav om sannsynlighetsovervekt for at den identiteten som er oppgitt som grunnlag for opphold er riktig. Det er klageren som har bevisbyrden.

UNE påpekte at det ikke er rettslig grunnlag for at hensynet til barnets beste har betydning for vurderingen av om oppgitt identitet er sannsynliggjort. Hensynet er derimot relevant i vurderingen av unntaksbestemmelsen i utlendingsloven § 38, og om det er grunnlag for å gi tillatelse selv om kravet til sannsynliggjort identitet ikke er oppfylt.

UNE mente det var svakheter ved klagerens forklaring om hvorfor han hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet. Han hadde muligens en subjektiv frykt for sitt hjemlands myndigheter, men UNE mente det var mer nærliggende at han hadde benyttet ulike identiteter for å øke sjansen for opphold i Norge. Det var ikke opplysninger som tydet på at han var i myndighetenes søkelys i hjemlandet. UNE la imidlertid ikke avgjørende vekt på dette.

UNE gjennomgikk alle dokumentene klageren hadde lagt frem, og vurderte disse opp mot tilgjengelig landinformasjon. UNE viste til at han hadde fremlagt pass og andre dokumenter utstedt før han kom til Norge, samt flere pass og andre dokumenter fra årene etter at han returnerte til hjemlandet. I hovedsak inneholdt disse dokumentene samsvarende opplysninger om identiteten som klageren nå oppga som den riktige. Klageren var også innvilget visum til et tredjeland med denne identiteten. UNE viste også til at klageren oppga sin fars navn allerede da han søkte om asyl, og at navnet han nå sa var det riktige, var i tråd med etiopisk navnetradisjon. Etter dette mente UNE at klagerens identitet var sannsynliggjort.

Klageren kunne dermed innvilges oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin samboer. UNE viste til at samboere som har barn har rett til oppholdstillatelse i Norge på bestemte vilkår. Dette følger av utlendingsloven § 41 annet ledd. Det er klageren som må sannsynliggjøre at vilkårene er oppfylt.

Klageren og referansepersonen hadde felles barn. Begge var over 18 år, de ville fortsette samlivet og ingen av dem var gift. Vilkårene for oppholdstillatelse var altså oppfylt. UNE mente videre at det var sannsynliggjort at referansepersonen ville ha tilstrekkelig inntekt fremover i tid. Hun oppfylte også kravet til tidligere inntekt, og hadde ikke mottatt sosialstønad det siste året. Kravet til forsørgelse (underholdskravet) var dermed også oppfylt, se utlendingsloven 58 og utlendingsforskriften §§ 10-8 til 10-11.