Sammendrag: EØS

Klageren søkte om oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger, og fortalte at han var gift med en kvinne fra Litauen som var bosatt i Norge. Politiet intervjuet både klageren og ektefellen (referansepersonen) om parets relasjon, om hvordan de møttes og hvordan forholdet hadde utviklet seg.

 

UDI avslo søknaden om oppholdskort i vedtak 09.04.2019. UDI mente at hovedformålet med ekteskapet var å skaffe klageren oppholdsrett etter EØS-regelverket.

 

Klagerens advokat klaget på vedtaket, og viste blant annet til at samlivet var reelt og at partene hadde det bra sammen. Referansepersonen var ungdommelig, og aldersforskjellen mellom dem burde ikke bety noe. Referansepersonen sendte også brev til UDI, og skrev at hun var sterkt uenig i deres vurdering. I tillegg kom det brev fra en fullmektig som blant annet var uenig i at paret hadde giftet seg for raskt. De var begge voksne, og klageren hadde begrenset tid i Norge. Da de møttes og kjemien oppstod, var det naturlig at de ville fortsette forholdet.

 

UNE opprettholdt UDIs vedtak, og var enig i at dette var et omgåelsesekteskap. UNE ble så stevnet for retten. UNEs vedtak ble kjent gyldig i tingretten, men senere kjent ugyldig i lagmannsretten. Lagmannsretten var enstemmig enig i UNEs vurdering av at ekteskapet var et omgåelsesekteskap. Lagmannsrettens flertall mente imidlertid at UNE ikke hadde begrunnet kan-skjønnet tilstrekkelig, og at den mangelfulle begrunnelsen medførte at vedtaket var ugyldig.

 

I etterkant av rettssakene viste klagerens advokat til at paret fortsatt var sammen, og hadde kontakt via telefon og reiser. Tiden som hadde gått, viste at forholdet var genuint.

 

UNE viste til reglene om omgåelsesekteskap. Oppholdskort kan nektes utstedt dersom det er sannsynlig at ekteskapet ble inngått i den hovedhensikt å oppnå oppholdskort i EØS-området, se utlendingsloven § 120 sjette ledd. Formålet med bestemmelsen er å motvirke at ekteskapet brukes som et instrument for å skaffe seg oppholdskort i EØS-området. Dersom det er mest sannsynlig at klagerens hovedformål med ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for oppholdskort i EØS-området, kan oppholdskort nektes. UNE må i så fall avgjøre om oppholdskort skal nektes («kan-skjønnet»).

 

UNE viste til at lagmannsretten enstemmig la til grunn at klagerens hovedformål med inngåelsen av ekteskapet med referansepersonen med sannsynlighet var å få innvilget opphold i Norge. UNE mente også fortsatt at klagerens ekteskap med referansepersonen mest sannsynlig var et omgåelsesekteskap.

 

UNE vurderte deretter om oppholdskort skulle nektes. UNE mente at omgåelsesformålet hadde vært så fremtredende i denne saken, at tillatelse burde nektes. UNE mente at tillatelsen burde nektes fordi det ikke er ønskelig at ekteskap brukes som et middel til å oppnå oppholdstillatelse. UNE fant derfor at adgangen til å nekte oppholdstillatelse skulle benyttes.