Sammendrag: Utvisning

 

Bakgrunn

UDI vedtok å utvise EØS-borger med innreiseforbud på fem år på grunn av grov narkotikakriminalitet. Klageren var dømt til fengsel i elleve måneder for oppbevaring og salg av hasj. Vedtaket ble ikke ansett uforholdsmessig. Klageren har to norske som barn som han har felles foreldreansvar for og hadde ukentlig samvær med.

 

UDI la til grunn at klageren hadde oppholdt seg i Norge i perioden 2010 til 2013 og fra 2018 til vedtaksdato. I 2011 fikk klageren midlertidig oppholdstillatelse i familieinnvandring med norsk borger, og i 2018 fikk han oppholdsrett inntil seks måneder som arbeidssøkende EØS-borger. Klageren har ikke dokumentert varig oppholdsrett.

 

Klageren har sonet ferdig dommen i Norge. Han hadde ikke oppholdsrett eller oppholdstillatelse og fikk avslag på begjæring om utsatt iverksettelse av utvisningsvedtaket. 

UNE mente det var grunnlag for å utvise klageren av hensynet til offentlig orden, og at klageren utgjorde en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn fordi de straffbare handlingene han hadde begått var alvorlig. UNE mente også at det var sannsynlig at klageren kunne begå ny kriminalitet hvis han fikk bli i Norge. Grunnvilkårene for utvisning var derfor oppfylt. UNE la i vurderingen vekt på at både lovens strafferammer og den konkrete straffen klageren var idømt markerer at norske myndigheter ser alvorlig på narkotikakriminalitet. UNE la også vekt på at klageren var straffet tidligere for narkotikakriminalitet, både i Norge og i utlandet. 

 

UNE mente at utvisning en ikke var et uforholdsmessig tiltak overfor klageren eller hans familie. Varigheten av oppholdet i Norge, familiesituasjon og integrering var noe av det som ble vektlagt i tråd med Norges internasjonale forpliktelser, særlig Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art.8. UNE viste blant annet til at der klageren kommer til Norge i voksen alder og begår alvorlige forbrytelser legges det liten vekt på hvordan utvisningen vil ramme klageren selv. Dette er også lagt til grunn i rettspraksis.

 

Barnas beste skal være et grunnleggende hensyn i vurderingen. Klagerens barn var åtte og ti år gamle på vedtakstidspunktet og har bodd i Norge hele livet. Det yngste barnet har aldri bodd sammen med klageren. Etter en konkret vurdering mente UNE at en utvisning ville kunne være uheldig for barna, men belastningen ble antakelig begrenset. UNE viste til at barna bodde hos sin mor og hadde samvær med klageren. Utvisningen ville derfor ikke påvirke barnas daglige omsorgssituasjon i stor grad. UNE viste også til at kontakten mellom barna og klageren kan opprettholdes ved at barna besøker klageren i hans hjemland. Hensynene som talte for utvisning ble avgjørende fordi klageren hadde begått meget alvorlig, samfunnsskadelig kriminalitet.